Kritisk reflekterende faglogg, oppgave 3. våren 09.
Skriv en tekst som har reisen som tema, i konkret eller overført betydning. Du kan selv velge sjanger og hvem som skal være målgruppe for teksten.
Valg av tema
Oppgaven var en utfordring, for jeg har lest lite reiselitteratur og jeg tenker ikke på meg selv som spesielt bereist. Selv om mine foreldre ville stilt seg undrende til denne påstanden, for sammenlignet med dem er jeg en skikkelig globetrotter, og det gjelder sikkert i forhold til omtrent et sted mellom 80 og 90 % av verdens befolkning. Ja jeg har reist, men jeg har ikke reist for reisens egen skyld. Jeg har reist fordi jeg ville ha sol og varme, fordi jeg ville besøke noen, fordi jeg har hatt behov for forandring. Grunnene er mange og helt legitime, men å foreta en reise som det skulle være noen grunn til å skrive om – må være noe mer en bare reise, men den må ha sin legitimitet i selve reisen.
Oppgaveteksten åpner for å bruke metaforen reise i konkret eller overført betydning. Metaforen reise er absolutt kontekstavhenging metafor. For det kan synes som en kan knytte reisemetaforen til de fleste av livets ulike sider. Livet selv er en reise, en kan foreta indre reiser eller imaginære reiser, lærde reiser langs historiens stier. Grunntanken i Arne Melberg bok: “Å reise og skrive” er at den moderne reiselitteratur gir en forståelse ut over selve reisen. Den gir det moderne mennesket forståelse av verden og av seg selv i verden. (Melberg 2005) Å reise handler altså ikke bare om de andre og om verden, men også ens egen plass i verden.
Det var denne henvisningen til ens eget plass i verden som gjorde at jeg begynte å fundere over min plass i verden, og da gikk tankene raskt til studiet og min plass blant faglitterære studenter og forfattere. Å være masterstudent oppleves absolutt som å være på en reise. Det har sine gode stunder der jeg koser med skriving og lesning, men like ofte føler jeg meg forvirret og jeg angrer av og til på at jeg la ut på denne reisen. Jeg hadde det jo greit “hjemme”, hvorfor utsetter en seg for en slik utfordring i min alder? Jeg skjønner ikke alltid det lokale språket noe som gir meg en følelse av å være utenfor og på feilt viltspor. Alle disse sjangerne, alle lagene i en tekst, de ulike stemmene og tekstkulturer og tekstnormer. For bare noen år siden trodde en tekst var enten god eller dårlig og det var det, men etter at jeg begynte på den faglitterære reisen har jeg skjønt – akk hvor naiv jeg var.
Jeg bestemte meg derfor for å skrive om reise i overført betydning og den skulle handle om det å være på reise i sakprosaens verden. Dette ville jeg gjøre ved å ta utgangspunkt i et møte jeg var på i regi av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Dette møtet var det første møte jeg var på hvor sakprosa ble satt under debatt utenfor det trygge høgskolemiljøet. Dette møte var til tider en frustrerende opplevelse og utløste mange tanker og mye tvil hos meg. Derfor tenkte at det ville være en god ting å skrive seg gjennom det jeg hadde hørt, og prøve å forstå denne verden og meg selv i den.
Målgruppen er min medstudenter og andre sakprosa interesserte.
Sjanger:
Jeg valgte en essayistisk form. For å beskrive essay særmerke gripes det ofte til reisemetaforer. Essayet blir gjerne sett på som en reise, planløs og utprøvende. Essayisten kan ta avstikkere, ha en skeptisk holdning, være overraskende, i bevegelse. (Haas 1982)
Essayet er ikke lett fange som sjanger og det er derfor utfordrende å bruke denne sjangeren. Grovt kan essay inndeles i to hovedretninger. Det personlige essayet som kjennetegnes av språklig fantasi og tankesprang som viser utenkte sammenhenger, og form er satt over innhold. Den andre retningen er det formelle essayet som nærmer seg den vitenskapelige artikkelen. (Grepstad 1997)
Min tekst beskrives kanskje best som en hybrid mellom essay og en moderne indre reise. Hovedinnholdet i teksten er et møtereferat, og mine reaksjoner på det som blir sagt. Dersom det skulle fulgt kravene til et personlig essay burde det vært mine refleksjoner som var bærende i teksten og ikke referatet. Innholdet er for springende og for preget av fortellerens reaksjoner til at det helt nærmer seg den vitenskapelige artikkelen. Selv om jeg absolutt mener at innholdet er faglig relevant.
Oppbygging og komposisjon
Når jeg betegner det som en hybrid mellom essay og en personlig reise, er dette begrunnet i at teksten har et essayistisk preg. Ved at det i vare tar en del av essayets særpreg som tvisyn, perspektivskifte, objektet beskues fra flere sider og det har en assosierende tankegang. Teksten har også innslag av elementer hentet fra reiselitteraturens sjangerkonvensjoner. Teksten har derfor mange elementer av intertekstualitet, ved at den gjennom metaforbruken hentyder til andre teksters sjangerkonvensjoner.
Presens og direkte gjengivelse er i følge Melberg reiselitteraturens alle viktigste litterære grep.(Melberg 2005) Jeg har valgt historisk presens når jeg skriver om det som skjedde på selve møtet. Jeg har også valgt en førstepersonsfortellerstemme da denne fortellerposisjonen er en nyttig posisjon når man skal vie oppmerksomhet til omstendighetene rundt den narrative situasjonen. (Gaasland 1999) Mitt siktemål er både å ha fokus på det som ble sagt på møtet, men også på fortellerens reaksjoner på det som skjedde. Jeg valgt å gi fortellerstemmen en personlig stemme, blant annet gjennom indirekte tale fra fortellerstemmen: “Hvorfor kunne jeg ikke heller ha valgt å skrive om noe jeg kunne litt mer om?” Teksten har en fri indirekte stil der jeg-personens egne følelser kommer til uttrykk. (Wood 2008) Dett er et forsøk på å gi teksten et personlig eller særegent uttrykk.
Jeg har valgt å bruke virkemidler og metaforer fra reiselitteraturen. Begrunnelse for dette valget er å skape litt ironi og humor inn i teksten, leke litt med sjangeren i god essayistisk tradisjon.
I innledningen har jeg valgt å invitere leseren til å reflektere over når noe starter. Jeg mener dette er spesielt relevant når en skal prøve å forstå hvordan en reise begynner, enten det er en indre reise eller en av livets mange reiser som denne teksten handler. Jeg velger også å bruke klassiske elementer fra reiseskildringer som tid, sted og vær beskrivelser.
Hoveddelen dreier seg om selve møtet og hva som ble sagt, hvilke problemstillinger som ble reist og fortellerens reaksjoner på det som skjer, og hvilken følger dette kan få for fortellerens videre reise.
Avslutningen innledes med hjemreisen og igjen benyttes det elementer fra reiseskildringssjangeren, topografiske beskrivelser og med vestlendingens skråblikk på Østlandet, som aldri vil nå opp mot hjemtraktenes vakre omgivelser. Fortelleren oppsummer kveldens inntrykk og går løs på siste etappe. Her belyses kveldens begivenheter gjennom Tønnessons analyser, og fortellerens egne refleksjoner. Turen ender godt og fortelleren ser mer optimistisk på veien videre.
Jeg har benyttet en del fotnoter i teksten. Jeg er veldig usikker på dette grepet. Da jeg like etter endt hovedfag begynte i ny jobb der jeg skrev saksfremlegg til politisk behandling benyttet jeg fotnoter, men fikk streng beskjed fra sjefen min om enten å stryke de eller inkorporere de i selve teksten, for politikere leser ikke fotnoter, sa han. Og politikere er vel litt som vanlig folk, så det gjelder nok flere enn bare den gruppen. Men siden denne teksten er et essay og det er lov å være litt springende og skifte perspektiv, har jeg valgte å benytte fotnoter for å komme med egne kommentarer i de delene av teksten der jeg slipper til andre stemmer og referer deres synspunkt. Begrunnelsen min for å benytte fotnoter er å unngå å “forstyrre” de andre stemmene i teksten.
Et alternativ kunne være å sette kommentarene i parentes, eller kursiv i selve teksten. Jeg synes selv at fortnoter ofte virker forstyrrer på rytmen i lesningen. Fordi man må flytte blikket, får kanskje noen nye perspektiv og det kan være vanskelig å komme inn i leseflyten igjen. Derfor brukes fotnoter sjelden både i skjønnlitteratur og sakprosa. De plasseres ofte bakerst i boken, tilgjengelig for spesielt interesserte. Fotnotene i denne teksten er et litterært grep og jeg velger derfor å beholde dem – i alle fall inntil videre……..
Referanser:
Grepstad, O. (1997). Det litterære skattkammer sakprosaens teori og retorikk. Oslo, Samlaget [I samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening].
Gaasland, R. (1999). Fortellerens hemmeligheter : innføring i litterær analyse. Oslo, Universitetsforl.
Haas, G. E. s. o. t. (1982). ” O. Grepstad (red.): Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon. Oslo: Det Norske Samlaget (“.
Melberg, A. (2005). Å reise og skrive : et essay om moderne reiselitteratur. Oslo, Spartacus.
Wood, J. (2008). How fiction works. London, Jonathan Cape.
