Karen-Christine Friele – et ikon i den homofile frigjøringsfortellingen
“Hun er en ener, en bauta”. “Å kunne sitte hjemme i stuen med foreldrene sine bak ryggen og høre en voksen og velartikulert kvinne forsvare de kaotiske følelsene jeg hadde inne meg. Det var bare så sterkt.” “Jeg satt i landstyret for DNF-48 i 1986, da hun ennå var generalsekretær, så jeg vil ikke uttale meg.” Denne antydningen til en ikke helt uproblematisk side ved Kim Frieles virke ble raskt avvist av de andre. “Ikke vær smålig, alt det der er glemt nå”. Dette var noe av de reaksjonene jeg har fått når jeg har spurt om hva de mener Kim Friele har betydd for homobevegelsen.
Hvem er hun og hvordan ble hun sånn?
Foran meg ligger en solid bunke med bøker. Seks bøker hun selv har skrevet, eller har vært medforfatter til, et festskrift til henne på 70 årsdagen, og flere bøker der hun er portrettert. Hvordan ble det sånn, at en kvinne som lenge var selve symbolet på en marginalisert og foraktet gruppe, nå tilsynelatende blir hyllet og feiret av alle?
Bare les denne rekken med utmerkelser og priser: Fritt Ord-prisen (1978), statsstipendiat (1989), Homobevegelsens ærespris (1994), humanistprisen (1999), ridder av 1.klasse av St.Olavs Orden (2000), delt fjerdeplass i NRKs kåring av Århundres nordmann (2005), byste av henne utenfor Deichmanns hovedbibliotek i Oslo (2006), og æresmedlemskap i Arbeiderpartiet (2008). Fortsatt er det henne media kontakter hvis det skjer noen som angår homofiles situasjon.
En homoseksuell kvinne
Karen-Christine Wilhelmsen født 27. mai 1935 vokste opp i en velstående familie omgitt av “pene mennesker ” på Paradis i Bergen. I alle de beretninger jeg har lest om hennes egne beskrivelser fra oppveksten er det bare gode minner som blir hentet frem. Hun beskriver foreldrene som stokk konservative, men liberale og sosiale mennesker, og seg selv beskriver hun seg som en jente med lopper i blodet
Det er få som så mange ganger, og i så mange sammenhenger og i så ulike sjangere har fortalt og forklart hvordan hun “oppdaget” at hun var homofil. Her er et eksempel på denne fortellingen, hentet fra boken “To kvinner” utgitt i 1983:
” – Hvorfor giftet du deg?”
” – Fordi alle skikkelig døtre giftet seg. Hvis de ikke gjør det er de ikke skikkelige, da er det “noe i veien med dem”. Det falt seg bare ganske enkelt “naturlig”. Var jeg ikke frisk og sunn kanskje? Likte jeg ikke menn? Og var jeg ikke glad i Ole? Visst var jeg det – altså giftet jeg meg med Ole” I selvbiografien “Troll skal temmes” utdyper hun: “Som det også er tilfelle med mange andre, var det den første seksuelle opplevelsen med det annet kjønn som åpent øynene mine. Den fikk meg til å ane at jeg var blitt pådyttet en aldeles feil livsform(1).
Hun vokste opp i et samfunn der tema homoseksualitet aldri ble omtalt. Det fantes ikke noe ord for de sterke følelsene hun kjente for noen av sine venninner under oppveksten. Den strenge seksualmoral gjorde at det ikke var rom for å utforske sin egen seksualitet. Det er i møte med sin egen seksualitet sammen med et annet menneske, at hun skjønner hvem hun er. Hun sier selv: “Etter fem måneders ekteskap forstod jeg at om vi begge skulle få noe ut av livet, måtte jeg ta initiativet til å oppløse ekteskapet.”(2)
Ute av skapet – hva nå?
Når hun først hadde bestemt seg for hva som var rett å gjøre tok hun ingen smålige hensyn, men fortalte alle både familie, venner og kolleger at bakgrunnen for skilsmissen var at hun var homoseksuell. Dette var før hun hadde noen form for seksuell kontakt med kvinner, i følge hennes egne beretninger. Familien og vennene tok det tungt, og hadde vanskelig for å akseptere hennes nyvunnede identitet. Foreldrene akseptert etter hvert hennes valg og støttet henne lojal i den videre prosessen, og det samme gjaldt for mannen, som hun alltid understreker at var lojal mot hennes beslutning. Men helt enkelt kan ikke dette ha vært for noen av dem. Over 15 år senere ble Wenche Lowzow oppringt av en venninne som advarte henne mot Kim Friele fordi hun hadde brakt skam over sin tidligere ektemann. (3)Det var denne ubøyelige holdningen som skulle bli hennes varemerke og etter hvert bringe DNF-48 ut fra en anonym tilværelse og ut i den åpne offentlige sfære.
Etter skilsmissen ble det store livsprosjektet å komme i kontakt med andre homofile. Hun var 25 år, nyskilt og levde i et samfunn der homoseksualitet var et absolutt tabu. På dette tidspunktet i 1960 eksisterte det en organisasjon for homofile i Norge, men på grunn av frykt for straffeforfølgelse og tap av arbeid og anerkjennelse var det nærmest umulig å bli medlem. Det var nemlig et krav om at noen av de andre medlemmene gikk god for en før en selv kunne bli medlem. Friele kjente ingen andre homoseksuelle, men gikk vitenskapelig til verks og leste det hun kom over av litteratur om emnet. Basert på vage beskrivelser fra oppslagsbøker der det stod skrevet, at kjennetegn ved homoseksuelle var: “Menn med smykker og kvitrende pipestemmer, kvinner med kulemuskler og antydning til bart!” Nesten hver lørdag i to år satt hun på en benk ved Nationaltheatret og speidet etter noen som kunne ligne beskrivelsen: “Så skjedde underet … i 1962″. Da så jeg faktisk en kvinne og en mann som kanskje så aldri sa lite … “sånn” ut. Jeg tenkte: “Nå forfølger jeg dem, uansett. Og det gjorde jeg” (1) Hun fulgte etter dem til et klubblokale utenfor Oslo sentrum. Der ble hun stående i mørket utenfor lokalet til hun klarte å mote seg opp til å banke på. Dørvakten avviste henne bryskt. Hun kom ikke inn fordi hun ikke var medlem, men til slutt fant hun en mann som var medlem og kunne anbefale henne. Dette skjedde 1963.
Et kort blikk på homohistorien
På den ene siden var hun lettet over at hun var kommet inn i varmen, på den annen side var hun skuffet over den selvundertrykking og forsiktigheten hun møtte i organisasjonen. Hun begynte umiddelbart å jobbe for en tydeligere profil på organisasjonen og ble i 1965 redaktør for medlemsbladet “Oss”.
I 1949 ble det Danske forbundet av 1948 opprettet. Det var Menneskeerklæring som ble vedtatt i 1948 som ga inspirasjon til arbeidet for homoseksuelle menneskerettigheter. I Norge ble det opprettet en underavdeling av den danske organisasjonen i 1950, og i1953 ble det opprettet en selvstendig norsk organisasjon – Det Norske Forbundet av 1948. I en periode opererte organisasjonen under navnet “Forening for by og bygd”. Det var en reell frykt for at organisasjonen skulle forbys og medlemmene straffeforfulgt. Straffelovens § 213 forbød homoseksuelle handlinger mellom menn. En utbredt oppfatning i denne tidsperioden var at homoseksualitet kunne “smitte”. Spesielt var en bekymret for at unge uskyldige menn kunne bli forført og dermed smittet av homoseksualitet av eldre mer erfarne homoseksuelle
Det har lenge hersket en oppfatning om at det var Kim Friele som var den første åpne homofile i Norge. Nyere forskning har satt spørsmålstegn ved denne oppfatningen. I boken “Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920 – 1970″ av Hans W. Kristiansen blir det vist til andre personer som opptrådte i offentlige sammenhenger. De brukte som regel pseudonym, men fortalte åpent at de var homofile.
Fra formann til generalsekretær
15. juni 1965 deltok hun i norgeshistoriens første radioprogram om homoseksualitet. Hun sier selv, at det eneste negative med programmet var at NRK ville at hun skulle være anonym av “varsomhetsgrunner”(1). I 1967 ble hun valgt til formann i DNF-48. Det var et omstridt valg og mange fryktet den åpenhetslinjen som hun stod for. Det var fortsatt en utbredt oppfatning at for mye oppmerksomhet om saken og miljøet ville føre til sanksjoner og mer undertrykkelse fra samfunnet. Da hun ble valgt var hennes viktigste kampsak avkriminalisering av homoseksuelle menn. I tillegg drev hun et omfattende informasjonsarbeid. Arbeidet fikk vind i seilene av mer generelle liberale strømninger i samfunnet. Det skjedde også en endring i synet på homoseksualitet. Fra å være et seksuelt avvik ble det nå og mer og mer oppfattet som legning. Et personlighetstrekk som var medfødt og som en derfor ikke kunne noe for. Dette ga seg også utslag i ordene som ble brukt. DNF-48 hadde brukt ordet homofili i sin brosjyre i 1951, men først i 1965 ble ordet for første gang brukt av en norsk avis – Morgenbladet . Norge er et av de få landene som fortsatt bruker dette begrepet for å beskrive samkjønnet seksualitet.
Etter hvert var det ikke lengre vanlig å snakke om homoseksualitet, men om homofili. Denne språklige endringen og oppfatningen om at det var en medfødt legning gjorde at homoseksualitet ble letter å godta for mange. I 1970 utga DNF 48 en debattbok “§213 Onde eller nødvendighet?” med Kim Friele som redaktør. Boken inneholdt bidrag fra ulike fagfolk som alle var enig om at kriminalisering var et onde. Boken ble gitt til alle storingspolitikerne og det ble avholdt møter med politikerne. Arne Kielland, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, ble en viktig støttespiller, og det var han som la frem en interpellasjon om at Straffelovens § 213 måtte fjernes i sin helhet. Det var etter hvert bare Norge som fortsatt hadde en lov som kriminaliserte homoseksuelle. Men 21. mars 1972 ble forbudet opphevet i Odelstinget med 65 mot 13 stemmer uten tilleggsbestemmelser.
Hun beskriver selv tiden i etterkant av avkriminaliseringen på følgende måte: “Vi feiret uavlatelig vår nyvunne frihet som noe merkverdig. Så langt hadde 1973 bare bragt fremganger. 1. februar kunne vi forflytte oss til et ordentlig kontor i Westye Egebergsgate, og antallet medlemmer var nærmere to tusen . Informasjonsheftet “Homofili” hadde fått innpass i seksual- og samlivslæren i skolen. På fem måneder var vi blitt befridd for 18.000 eksemplarer. Astrid Nøklebye Heiberg hadde skrevet etterord, og det offentlige hadde bidratt med 40.000 kroner. Norgeshistoriens første fjernsynsprogram 11. januar, “Om og med de homofile” representerte et høyde- og vendepunkt i arbeidet vårt.(1)”
I 1975 utga hun boken “Fra undertrykkelse til opprør”. Boken tok et oppgjør med at det var mulig å leve anonymt og usynlig å ha et fullverdig liv. Homofili var ikke en privatsak så lenge den seksuelle legning ikke ble anerkjent på lik linje med heterofili. I boken viste hun at det var mulig å være homofil og å være glad og stolt over det. Boken utløste stor debatt, og var omstridt, ikke minst fordi det var den første boken som hadde et positiv og ikke problematiserende forhold til homofili.
I 1971 var hun den første heltidsansatte i forbundets historie og i 1972 ble hun ansatt som generalsekretær. De viktige sakene hun jobbet med var å få fjernet homoseksualitet som sykdomsdiagnose (1977), få full rettssikkerhet for åpne homofile lærere i skolen (1978) og fulle rettigheter for homofile i forsvaret (1979). I 1981 ble det vedtatt et særskilt straffevern for homofile.
Rett kvinne på rett plass?
I 1977 traff Kim Friele og Wenche Lowzow hverandre i forbindelse med at Friele intervjuet kommene stortingsrepresentanter om deres standpunkt i saker som forbundet var opptatt av. Lowzow var på dette tidspunktet ikke åpen lesbisk, i betydningen av at hun ikke hadde fortalt det til en sjel. Etter møtet tok Wencke Lowzow kontakt med Kim Friele, for skulle det bli noe mellom dem skjønte hun, at det var henne som måtte ta initiativet(3). Det tok flere år før hun valgte å fortelle offentlig om forholdet deres. Friele beskriver det som vanskelig å akseptere at de måtte holde forholdet skjult, men kjærligheten vant over prinsippene.
På tross av framgangen på det politiske området bød dette tiåret på mange utfordringer innad i organisasjonen. Dette var et tiår preget av store politiske motsetninger og stridigheter EF-avstemning, kvinnesak, abortkamp og klassekamp, for å nevne noen saker. De to stridssakene som preget forbundet sterkest var kvinnesak og klassekamp. Kim Friele ble angrepet av feministene for ikke å ta et tydelig feministisk standpunkt og støtte kravet om egne arrangement for lesbiske. Men det var konflikten med AKP-ml-erne som endte opp i eksklusjoner, og det ble opprettet en konkurrerende organisasjon – Homofil bevegelse. Konflikter rundt temaet AKP var ikke et særfenomen i forbundet, men skjedde i flere organisasjoner. Men det er ingen tvil om at det som skjedde i kjølvannet av eksklusjonene er et sårt kapitel i forbundets historie . Friele fremstiller det i sin selvbiografi som en ren ideologisk kamp, men andre mente at det var en maktkamp fra hennes side for å beholde innflytelse og makt. Mange av de som ble ekskludert avviser at det var medlem av AKP. En venninne av meg som ikke var med i AKP, illustrerer den anspente og fiendtlige stemningen med følgende episode: “En dag møtte jeg Kim Friele tilfeldig på Karl Johan og ble skikkelig usikker på om jeg burde hilse på henne. For det ville være som å hilse på fienden.”
Konfliktnivået ble ikke mildere med årene, og i siste del av 1980-tallet blir konfliktene mellom henne og den valgte ledelsen så alvorlig at det blir diskutert oppsigelse av henne. Det er spesielt to saker som gjør at samarbeidsforholdet blir uutholdelige for henne, og for organisasjonen. Det ble foreslått å kjempe for ekteskap mellom homofile. Kim Friele var prinsipiell motstander av ekteskapet som hun mente var en patriarkalsk institusjon, og hun var mot særrettigheter for par. Den andre saken det ble konflikt rundt, var strategiene i kampen mot AIDS. Hun mente at helsearbeidet skulle drives av offentlige myndigheter. Hun mente også at den enkelte måtte ta ansvar for den sin egen seksualmoral. Hun var også skeptisk til de nære båndene som ble knyttet mellom homobevegelsen og staten gjennom offentlige finansiering av de mange tiltakene som ble i verksatt. Hennes holdning kom i sterk kontrakts til den linjen som forbundets daværende leder Kjell Erik Øye ønsket å følge. Hun opplevde også at hun ble fratatt arbeidsoppgaver, og var ikke lenger forbundets selvsagte utsending til internasjonale konferanser eller på informasjonsoppdrag. Andre mente at det var på tide at også andre fikk være de homofiles ansikt utad. I sin selvbiografi beskriver hun sine to siste år som en utmattelseskrig mellom henne og den valgte ledelsen. Den 1. juni i 1989 gikk hun av som generalsekretær. Det som gjorde at hun til slutt gikk frivillig, og at hennes avgang ikke endte som en skikkelig skittentøyvask i arbeidsretten, var at en gruppe såkalte framstående samfunnsmedlemmer i 1988 fremmet søknad om statsstipendium for henne. Innvilgelsen av statsstipendiet ble en løsning på en meget fastlås situasjon innad i Forbundet.
På bakgrunn av den dype konflikten mellom henne og Øie, og med hennes syn på partnerskapsloven var det en overraskelse når det var Kim Friele og Wencke Lowzow som var et de fem første parene som under stor festivitas inngikk partnerskap i 1993. Et svar på dette gir Kjell Erik Øie i sitt bidrag til festskriftet på hennes 70-årsdag i 1995. Her forteller han at det ikke vanskelige for ham å foreslå Kim Friele og Wenche Lowzow som første par ut. Deres betydning for homokampen var uvurderlig, og det var åpenbart at tiden var nå var inne for å legge stridigheter bak oss. (4)
Hvordan skal en så forstå at en kvinne som har vært så omstridt innad i sin egen organisasjon nå kan fremstå som et ikon for hele homobevegelsen? Det finnes sikkert flere forklaringer. For det første er det ikke tvil om at hun brakte organisasjonen ut i offentligheten, og gjennom sin kunnskap og taleevner var en viktig, uredd stemme som våget å snakke åpent og fritt om det som mange opplevde som sitt private mareritt. I tillegg finnes det en annen dimensjon: “Den homofile frigøringsfortelling som gir homobevegelsen hovedollen som veiviser i en lineær utviklingsprosess ut av mørket og inn i lyset.” (5) En frigjøringsfortelling trenger helter og er det noen som kan gå inn i den rollen, er det den som først brøt anonymiteten og lenge var alene på den offentlige scenen. For ingen kan ta fra Kim Friele at hun var der da vi trengte henne mest, og at hun var villig til å tre inn igjen på scenen når vi trengte et samlende ikon.
Kilder:
1. Friele K-C. Troll skal temmes. [Oslo]: Scanbok; 1990.
2. Friele K-C. Fra undertrykkelse til opprør om å være homofil – og være glad for det. Oslo: Gyldendal; 1975.
3. Olsen BG, Lowzow W, Friele K-C. To kvinner. Oslo: Atheneum; 1983.
4. Friele K-C, Arntzen JG. Med regnbuen som våpen festskrift til Karen-Christine Friele : 1935 – 27. mai. – 1995. Oslo: Antinoos forl.; 1995.
5. Kristiansen HW. Masker og motstand : diskré homoliv i Norge 1920-1970. [Oslo]: Unipub; 2008.
