Har vi ham nå?
Har vi Jens Christian Hauge nå, spør Guri Hjeltnes retorisk og gjentar spørsmålet i rene Jon Fosse stil i sin anmeldes av Olav Njølstads biografi om Jens Chr. Hauge. Har vi ham nå? Er det dette som er kjernen i biografens oppgave – å avsløre og utlevere?
I høst er det tre biografier som er kommet i fokus ikke bare på grunn av sine historiske og litterære kvaliteter, men på grunn av det som mange mener er en utlevering av private og for offentligheten uvedkomne forhold. De tre biografiene er: Olav Njølstadts biografi Jens Chr. Hauge, fullt og helt, Musikken var ved Egil Monn-Iversen av Sverre Gunnar Haga, og Mannen og verden andre bind av Ragnar Kvam jr.s biografi om Thor Heyerdahl.
Alle disse tre utgivelsene er blitt møtt med negative reaksjoner i forhold til det mange opplever som en utlevering av intime detaljer om private forhold. Reaksjonene er kommet både fra familiemedlemmer av de som er portrettert, fra litteraturanmeldere og fra andre offentlige debattanter.
Biografier er Se og Hør for intellektuelle sier forfatteren Frode Grytten. Han sier videre: “Hva er det egentlig vi har fått ut av de senere års mye omtale biografier? – Jo, Hamsun steriliserte seg, Trond Kirkvaag ble dengt av faren, Prøysen var homo, Jan Werner var litt homo, Sven Elvestad var pedo, Olav H. Hauge var litt psyko, Halldis Moren var utro, Einar Førde var enda mer utro. Jo da – det er den tabloide versjonen. Men er det ikke der biografiene uunngåelig havner? I det tabloide? Er det ikke der mange av dem helst vil havne? Hva er en biografi uten en tabloid avsløring?[1]
Medieprofessor Hans Fredrik Dahl mener at Grytten har misforstått både biografisjangeren og sin egen samtid. De siste 100 årene har vi fått et stadig sterkere behov for detaljkunnskap om offentlige personers privatliv. Dette henger sammen med individualismens plass i Vestens tenkemåte, og er en utvikling som vanskelig kan reverseres[2].
Det er to sterke debattanter som her står mot hverandre. Er det som Dahl peker på samfunnets syn på individet og individualisme plass i det offentlige som har endret seg? Eller det som Grytten antyder en skjult agenda for å øke interessen og salget som gjør at biografene tar med denne typen opplysninger. Eller er det som en del biografer mener medias tabloidevirkelighetsbilde som gjør at det er disse sidene ved biografene som blir slått opp?
Hva sier så biografene?
Olav Njølstad har i et innlegg i Aftenposten under overskriften: Det private har en plass begrunnet og forsvart hvorfor han mener at det var nødvendig å ta med så mye om Hauges privatliv i biografien: Den viktigste begrunnelsen er at begge disse kjærlighetshistoriene – for det er like mye dette det handler om, som utroskap – fikk konsekvenser for Hauges offentlige virke. Forholdet til Mathilde Oftedal bidro til Hauges politiske radikalisering under krigen; trolig også til hans voksende Israel-sympati etterpå. Møtet med Renée-Marie Hausenstein høsten 1955 var en medvirkende faktor da Hauge uventet gikk av som justisminister. Skulle jeg ha tiet om dette? Men jeg burde kanskje ha nøyd meg med å fastslå at Hauge var “dameglad”?[3].
Det er altså den direkte påvirkningen av Hauges politiske og personlige utvikling som gir Njølstad legitimitet til å ta med disse sidene ved Hauges liv. Ragnar Kvam jr.s begrunnelse for hvorfor han har valgt å ta med private og intime detaljer fra Thor Heyerdahls liv er at for å forstå objektets offentlige rolle må en også kjenne den private delen av personens liv. Han vil vise hvordan Heyerdahls valg innvirket på dem som stod ham nær. Det er omtrent den samme begrunnelsen Sverre Gunnar Haga gir på hvorfor det var nødvendig å ta med at Monn-Iversen hadde et lengre utenomekteskapelig forhold med en kvinne han fikk to barn med parallelt med at var gift og hadde barn med en annen kvinne. Haga sier: - Dette er ikke en sensasjonsbiografi. Jeg har skrevet om kulturmennesket Egil Monn-Iversen. Dette var ikke å komme forbi, jeg skriver om det som var vesentlig i Egil Monn-Iversens liv, og dette var en vesentlig del av det. Jeg gjør ikke noe ut av det, sier Haga[4].
Biografene forsvarer sine valg med at disse episodene er viktige for å tegne et helt og fullt bilde av de menneskene de portrettere. De vektlegger også at disse hendelsene ikke har stor plass og at det er neddempede beskrivelser. Det er avisene og andre medier som får hovedskylden for de tabloideoppslagene. For å ta det siste først, så kan det synes noe naivt at forfatterne blir overrasket over at det er disse private avsløringene som får fokus. En skal ikke ha fulgt mye med i dagens mediebilde for å skjønne at avsløringer om intime forhold er noe som preger medias dagsorden. Det kan derfor settes et klart spørsmålstegn ved om det er et vektig argument å skylde på media. Dersom en ikke ønsker denne type oppmerksomhet burde en ha tatt høyde for dette forholdet under selve skrivingen av biografien.
Hvordan er disse spørsmålene blitt behandlet gjennom biografisjangerens historie? Er det mulig å finne noen retningslinjer i selve sjangeren, eller er ikke disse spørsmålene et sjangerspørsmål, men moralske og etiske spørsmål uavhengig av sjanger?
Biografier som et pedagogisk prosjekt slår sprekker – kort blikk på biografisjangeren.
Biografisjanger er ikke lett å definere. Den er både en litterær og en historisk sjanger og den er en av våre eldste litteraturformer. Grovt inndelt kan en si den første perioden var fram til ca. 500 f.kr. I denne perioden var det de menneskelige dyder mer enn enkeltindivider som ble hyllet. På samme tid etableres historieskriving som egen disiplin. “Historiens far”, Herodot (ca. 484 – 425 f.kr.) og hans etterfølger Thukylid benytter kildekritikk for å skille ut det mystiske materialet fra de overleverte historiene. Deres nedskriving av anekdoter og digresjoner om viktige menn er den første kildekritiske historie- og biografiskriving. (Egeland 2000) I antikken eksisterte ulike biografiske sjangere side om side. De framstilte ofte idealtyper som representerte det ypperste av den kulturen biografen ville forsvare. Grekeren Plutark (ca. 45-125 e.Kr.) som skrev biografier om statsmenn, forfattere, generaler, keisere og filosofer er den som har påvirket biografisjangeren sterkest. Vår egen Ludvig Holberg ga i 1739 ut en Biographier efter Plutarchi plan
Holberg skrev ikke bare om de moralske høyverdige, men skildret også lastværdige Mænds bedrifter. Deres dårlige eksempel skulle være til skrekk og advarsel. Biografier og biografiske leksikon om store og innflytelsesrike menn ble på 1800 og begynnelsen av 1900-tallet et viktig pedagogisk element i nasjonsbyggingen og identitetsdannelsen i befolkningen. De nasjonale helter ble løftet frem og satt på pidestaller som gode eksempler for den oppvoksende norske slekt og den blomstrende nasjonale sjelen.
Denne utviklingen pågikk i Norge til langt ut på 1970-tallet, og før den tid er det få spor av det som blir betegnet som den nye biografien. En utvikling som ble innledet på 1920-tallet med Lytton Stracheys biografier om dronningene Victoria og Elisabet. (Hide 2005) Fokuset i den nye biografien ble flyttet fra personens status til personens moral. Man ble opptatt av forholdet mellom det noen hadde opplevd og den tolkningen denne personen gjorde av disse erfaringene. Dette førte etter hvert til at det ble trukket et klart skille mellom livsskildringer og ren historieskriving. (Hide 2005) Det var portretter av personlighetstrekk og mangfoldet av egenskaper hos den portretterte som kom i fokus, og ønske om en mer usminket virkelighetsforståelse. (Egeland 2000) Denne dreiningen i biografiskrivingen og forståelsen av hva en biografi skulle innholde kom først til Norge på 1980-tallet. Kåre Holts halvdokumentarisk roman “Kappløpet” fra 1974 som er en kritisk framstilling av Roald Amundsen sydpolferd vakte bestyrtelse. Den ble opplevd som reneste likskjending. (Egeland 2000) Selv om boken vakte mye misnøye åpnet den en råk i den tettpakkede is av helstøpte personligheter som hittil hadde vært portrettert i norske biografier.
Marianne Egeland beskriver utviklingen innenfor biografisjangeren som et generasjonsopprør der tidens sønner opponerer mot sine fedre og bestefedre ved å trekke dem ned på bakkeplan. (Egeland 2000) En historisk gjennomgang av biografisjanger gir en klar indikasjon på at det er samfunnsutviklingen som fører til endringer i sjangeren. Biografiens innhold og skrivemåte er i stor grad påvirket av ideologiske strømninger i samfunnet den opererer innenfor.
Det er derfor kanskje mulig å forstå avsløringene og utleveringen av utroskap i tre biografiene som et opprør mot den skinnhellige seksualmoralen som eksisterte på den tiden Hauge, Heyerdahl og Monn-Iversen vokste opp? I den juridiske verden vil en slik påstand bli betegnet som å spekulere i fakta. I den biografiske tradisjon som en fortolkende posisjon, men uansett er det tydelig at det ikke finnes noen klare svar på hvor de moralske grensende går innefor biografisjangeren. Dersom biografisjanger gjenspeiler tidsånden er det kanskje riktig å vende blikket mot samfunnsvitenskapen og den diskursen som foregår der om det privates plass i det offentlige rom.
Intimitetens inntog i det offentlige rom
Det mangler ikke på advarsler om hva intimitetstyranniet og tabloidiseringen gjør med vårt samfunn. Av og til kan en få opplevelsen av at vi står foran det store moralske fallet, at vårt moderne samfunn kan gå under dersom vi ikke vender om. I boken Intimitetstyranniet av den amerikanske sosiologen Richard Sennett hevder han at den rådende myten i dag er at alle samfunnets onder kan forstås som uttrykk for upersonlighet, fremmedgjøring og kulde. Ut fra dette er det utviklet en intimitetsideologi der alle slags relasjoner blir oppfattet som virkelig, troverdige og autentiske jo mer en nærmer seg en persons indre psykologi. (Sennett 1992) Denne psykologiseringen av samfunnet fører til en forflating av samfunnet og en nærmest pervers opptatthet av egne og andres føleleser.
Om biografier sier han bl.a.: “…slik som de biografier eller selvbiografier som tvangsmessig blottlegger alle detaljer i personenes seksuelle legning, forhold til penger og deres karaktersvakheter, som om vi ble i stand til å forstå personenes liv, skrifter eller handlinger i verden bedre gjennom avsløringen av hans eller hennes hemmeligheter.” (Sennett 1992) Det er tydelig at Grytten enten har lest boken til Sennett – i alle fall er de helt på bølgelenge. Hvilken viktig ny kunnskap om mennesket i sin alminnelighet har slike intime avsløringer gitt oss?
Den engelske sosiologen Anthony Giddens hevder at denne nedbrytningen mellom det offentlige og det private har gitt oss en mer demokratisk utvikling. Giddens har skrevet flere bøker om modernitet bl.a. Transformation of Intimacy der han viser hvordan det skjer en demokratiseringsprosess når skillet mellom det offentlig og det private brytes ned. A symmetry exist between the democratising of personal life and democratic possibilities in the global political order at the most extensive level.(Giddens 1992) Denne utviklingen fører til et mer demokratisk samfunn, mer demokrati mellom enkeltpersoner og mellom menn og kvinner. Det som gjerne betegnes som en seksualisering av samfunnet tillegger han en annen betydning enn seksualfiksering. Han mener at seksualitet fungerer som en metafor for det moderne menneskets refleksive prosjekt. Det moderne menneske er løsrevet fra tidligere tiders tradisjonelle og lagdelte samfunn, og søker sin identitet gjennom jakten på det autentiske og det er få steder dette er så tydelig uttrykt som i seksualiteten. Og som Hans Fredrik Dahl sier: Tross alt lever og tenker vi ut fra den presumpsjon at sex er noe av det som konstituerer oss som mennesker.[5]
Innenfor samfunnsvitenskapen er det heller ikke enighet om hvordan vi skal forstå og forholde oss til utviklingen der grensene mellom det offentlige og det private stadig viskes ut.
Finnes det svar i biografiteorien?
Det har ikke vært skrevet mye om teoretisk om biografisjanger i Norge, (Walton 2008 ) og sjangeren mangler en metodologi. Utenom Walton selv er det Marianne Egelands Hvem bestemmer over livet? og essaysamling: Erfaring og forståelse av Øysten Hide som har behandlet temaet. Utover dette er biografiteori stor sett behandlet i artikler, avisinnlegg og av biografene selv. I Knut Olav Åmås biografi om Olav H. Hauge har han tatt med et langt og grundig teori- og metodekapitel der han presenterer sitt biografiske prosjekt – Kval val har han teke i livet, kva følger har dei hatt for han sjølv og andre? (Åmås 2004) I biografen lar Åmås i all hovedsak Hauges stemme komme fram i form av de ca. 4000 sidene med dagboknotater som han etterlot seg. Han ønsker ikke å forklare Hauge, men å forstå ham. Denne ikke-spekulative og ikke-tabloidiserte posisjonen møter også motstand. Åmås biografi var grunnlag for hans doktordisputas og første opponent Torill Moi var veldig kritisk til det skillet Åmås hadde lagt opp, og savnet en mer forklarende tekst. Hun spør retorisk om andre folks liv virkelig et slikt stort mysterium at det ikke kan forklares på en tilfredsstillende måte. (Walton 2008 ) Det er altså mulig å velge en annen vei enn den høstens biografer har valgt, men selv ikke da unngår en å møte kritikk.
Hva er så biografens oppgave?
Har vi ham nå? Spørsmålet som Guri Hjeltnes retorisk brukte i sin anmeldelse er tilsynelatende et legitimt spørsmål, og kan sies å være i tråd med den nye biografitradisjonen. Spørsmålet er likevel mest relevant for oss som lesere. For fra en biograf bør vi forvente en større bevissthet i forhold til sitt prosjekt, enn en naiv tro på at det er mulig å fange en person og et liv mellom to permer. Sentrale spørsmål en biograf bør ta stilling til og kunne redegjøre for er kildekritikk, forholdet mellom objektets liv og virke, komposisjon og konstruksjon og forfatterens egen rolle i teksten.
En biografi er en retorisk konstruksjon og fortelling, og er ikke den fulle og hele sannheten om objektet. Tittel Jens Chr. Hauge – Fullt og helt, kan lett gi assosiasjoner om at forfatteren mener at han har presentert den hele og fulle sannheten om personen Jens Chr. Hauge og hans virke. Njølstad er en bevisst biograf og skriver at bokens tittel mer må sees på som en ambisjon enn en sannhet. Det er vel nettopp her i rollen som konstruktør eller sirkusdirektør som Walton (Walton 2008 ) betegner det, og som retorisk forteller at biografen må være bevisst sin etiske og moralske rolle.
Biografisjangeren mangler en systematisk metodologi og epistemologisk ståsted. Biografen er ofte både en allvitende og anonym forteller, og det er ofte uklart hva som er fakta og hva som er forfatterens egne tolkninger. Disse teoretiske og metodiske problemene ved sjangeren har gjort at akademia har vært veldig kritisk til sjangeren og få forskere har benyttet den sjangeren i sin forskning. Den typiske biograf er ofte en mann – de fleste biografier er om menn og er skrevet av menn – journalist eller skjønnlitterær forfatter. Både Åmas og Hide mener at biografier kan gi viktige bidrag til humanistisk kunnskapsutvikling ved å gi forståelse av det allmennmenneskelige ved å gi en reflektert og kritisk fortelling om enkeltpersoner liv.
Det sanne bildet av et menneske
I den akademiske diskursen om biografien settes det som nevnt et stort spørsmålstegn ved sjangerens mulighet for å gi et helt og fullt portrett av et menneske, men disse innsigelsene har ikke ført til mindre interesse hos den lesende konsument. Både forlag, bokhandlere og bibliotek rapporterer om godt salg og utlån av biografier. Den mest solgte sakprosaboken i 2008 ser ut til å bli Kolloens biografi om Snåsamannen. Den ser også ut å bli en av bestselgerne uavhengig av sjanger. Det ser ut som det er et umettelig behov for å lese om andres liv. Et viktig trekk ved moderniteten er selvrefleksjon og et stort sug etter autentisitet, begge disse behovene finner gjenkjennelse gjennom å lese om andres liv.
Har vi ham nå? er et prosjekt som aldri kan føres helt til ende. Hva som bør være med og hva som bør utelates er et spørsmål om biografens egne moralske og etiske betraktninger. Det vi kan kreve av en biograf er at han er kildekritisk og bevisst sin rolle som forteller og konstruktør av et menneskes liv.
Referanser:
Egeland, M. (2000). Hvem bestemmer over livet? biografien som historisk og litterær genre. Oslo, Universitetsforl.
Giddens, A. (1992). The transformation of intimacy sexuality, love and eroticism. Oxford, Polity Press.
Hide, Ø. (2005). Erfaring og forståelse biografi som teori og praksis. [Oslo], Unipub.
Sennett, R. (1992). Intimitetstyranniet. Oslo, Cappelen.
Walton, S. J. (2008 ). Skaff deg eit liv! om biografi. Oslo, Samlaget.
Åmås, K. O. (2004). Mitt liv var draum ein biografi om Olav H. Hauge. Oslo, Samlaget.
[1] Klassekampen, 14. januar 08
[2] Klassekampen, 14. januar 08.
[3] Aftenposten, Publisert: 24.10.08.
[4] Nrk kultur, 06.10.2008
[5] Klassekampen, 14. januar 08.
