Kritisk reflekterende faglogg, oppgave 1. våren 09.
Skriv en tekst med utgangspunkt i en historisk eller aktuell hendelse eller saksforhold. Teksten skal være rettet mot et allment publikum. Du velger selv sjanger. Maks 15 000 tegn.
Valg av tema:
Jeg bestemte meg allerede på siste samling før jul at jeg ville skrive noe som var relatert til teamet det private og intimes plass i biografier. Jeg ville ta utgangspunkt i mediedebatten rundt følgende tre biografier: Olav Njølstadts biografi Jens Chr. Hauge, fullt og helt, Musikken var ved Egil Monn-Iversen av Sverre Gunnar Haga, og Mannen og verden andre bind av Ragnar Kvam jr.s biografi om Thor Heyerdahl. Jeg vurdert også å ta med Mia Gundersens selvbiografi, men skjønte etter hvert at det ville bli for omfattende for formatet på oppgaven. Jeg hadde også tenkt å ta med noen av problemstillingene journalist og sakprosaforfatter Frank Rossavik tar opp i siste utgave av Prosa[1]. Der peker han på det han mener er en manglende kvalitetskontroll av fakta, etikk og etterrettelighet i de biografiene og dokumentarlitteraturen som er utgitt de siste årene. Men også dette temaet måtte jeg gi slipp på for å holde meg innenfor rammen av antall tegn som er tilrådighet.
Det privates plass i det offentlige rom er et tema jeg synes er interessant på flere plan. For det første foregår det en generell diskurs i media om medienes forkjærlighet for det personlige fokuset, og hvordan denne holdning avspeiler og former dagens virkelighet og samfunnsdebatten. Mediaoffer er et nytt og etter hvert godt innarbeidet begrep, og må vel sies å være en god metafor for de konsekvenser det kan få å komme i medienes søkelys. I disse dager blir dette godt illustrert gjennom den belastning de såkalte stortingspensjonistene har opplevde ved å bli fremstilt som trygdemisbrukere.
Ved å ta utgangspunkt i debatten rundt de nevnte biografier ville jeg slå to fluer i en smekk – avgrense temaet, og få satt meg mer inn i biografisjangeren. Dette som før jul virket som et columbiegg, skulle vise seg å være et større prosjekt enn jeg hadde forutsett. Det var utrolig mye teori å sette seg inn i, og ikke nok med det så skjønte jeg biografiteoretikerne fant temaet lite relevant. Føresetnaden for at det skal vere lettare å skrive modernistiske biografiar, er eit meir intenst offentleg ordskifte omkring sjangeren og eit ordskiftesom handlar om meir interessante og prinsipielle sider ved han, enn den no tradisjonsrike moraliserande diskusjonen om kva grad det er grafsing i privatlivet å skrive om at daude mennesker har lege med kvarandre, altså før dei døydde.(Walton 2008 )
Walton som må sies å være en de viktigst premissleverandørene for biografiteori i Norge synes altså at dette er en moraliserende og uinteressant debatt. Etter å ha lest og leitet i de to andre biografiteoribøkene som er utgitt i Norge – Marianne Egelands Hvem bestemmer over livet? Og essaysamling: Erfaring og forståelse av Øysten Hide var det tydelig at det ikke var dette spørsmålet som opptok dem mest.
Etter en periode i fortvilet usikkerhet på mitt eget valg av tema besluttet jeg meg likevel for å forsette prosjektet som planlagt. Begrunnelsen min er – i tillegg til at det er vanskelig å skrifte retning når en først har bestemt seg – at selv om biografiteorietikerne ikke synes temaet er spesielt interessant eller viktig, så er dette en debatt som viser en viktig side ved biografisjangeren – dens sterke påvirkning av samfunnsmessige endringer. Biografisjangeren er en sjanger som kanskje i større grad enn andre litteræresjangre preges av samfunnsutviklingen. Når biografiteoretikerne skal forklare utviklingen av biografisjangeren henter de forklaringsårsakene fra endringer i samfunnsforhold og tidsånden. Det burde derfor være legitimt å fokusere på samfunnsdiskursen rundt biografiene, selv om den kanskje sier mer om samfunnet, enn om biografisjangeren.
Valg av sjanger:
I oppgaveteksten står det at teksten skal være rettet mot et allment publikum. Det er da nærliggende å tenke seg at teksten kan publiseres i et tidsskrift. Den vil være altfor lang til å få plass i dagspressen. Det står at en fritt kan velge sjanger. I forrige semester brukte vi mye tid på å øve oss i skrive innenfor ulike sjangere. Denne gangen skrev jeg først teksten og skal nå prøve å sjangerbestemme den, eller artsbestemme den som Grepstad mener er en mer relevant betegnelse på denne prosessen. (Grepstad 1997)
Er denne teksten et faglig essay eller er det en populær vitenskapelig artikkel? Jeg velger å ta utgangspunkt i Jo Beck-Karlsen forsøk på definisjon av hva et essay er. Han deler definisjonen i to. Om sjangeren: Essayet er en sammensatt og personlig prosaform, der refleksjon over erfaring bærer teksten. Om skrivingen: Essayskriving er personlig bearbeidelse av erfaringer i den hensikten å forstå og å skape forståelse.(Bech-Karlsen 2003)
Det første kravet om en personlig prosaform synes jeg et uklart begrep det minner mye om begrepet – finne sin stemme. Jeg har ikke en klar formening om dette utenom om at den språklige stilen minner om mye det har skrevet før. Jeg må bare innrømme at hver setning i teksten nok ikke har fått den kjærlige omtenke de hadde fortjent. Sener i samme bok nevner Beck-Karlsen at et essay må ha litterære kvaliteter. Selv om jeg i teksten har benyttet en del metaforiske grep som for eksempel i setningsdelen – åpnet den en råk i den tettpakkede isen av helstøpte personligheter, så er det vel ikke de litterære kvalitetene som er teksten særpreg. Et essay skal bæres av erfaringer basert på refleksjoner. Dette kravet oppfyller ikke teksten min. Jeg har tatt utgangspunkt i et tema og drøftet ulike sider av basert på tilgjengelig litteratur om emne, og selv om jeg også har med egne betraktninger, så er ikke teksten hovedkilde egne refleksjoner.
Teksten er altså ikke et essay. Den andre sjangeren som da kan være aktuelt å artsbestemme teksten ut fra er sjangeren populærvitenskapelig artikkel. En populærvitenskapelig artikkel hører innunder den vitenskapelige sjangertypen der det primære fokus er på logos dvs. argumentene og selve saksinnholdet i teksten. Den populærvitenskapelige sjangeren kjennetegnes primært av et fokus på inkluderende formidling – at leseren uavhengig av forkunnskaper om tema skal kunne forstå og tilegne seg stoffet. (Brodersen 2007) Beck-Karlsen mener at det først og fremst er den logiske strukturen og vektleggingen av den som er vesensforskjellig fra essayet og artikkelen. (Bech-Karlsen 2003)
Det som gjør meg i tvil på om min tekst oppfyller kravene til å være en populærvitenskapelig artikkel er måten jeg har bygget opp innledningen på. Da jeg i forrige semester skulle skrive en populærvitenskapelig artikkel valgte jeg vekk en narrativ innledning. Ved bruk av narrative grep i form av illustrerende historier og lignende, kan en risikere at tema blir ikke tilstrekkelig tydeliggjort. Det var sjangeren populærvitenskapelig med vekt på vitenskapelig som gjorde at jeg da valgte vekk dette grepet. I denne teksten har jeg valgt å bruke det en kan betegne som et narrativt grep i innledningen. Dette er gjort for å fange leserens oppmerksomhet og gjøre leseren nysgjerrig på temaet og på å lese videre. Jeg har benyttet Guri Hjeltnes retoriske grep som en teaser, og har brukt det som et strukturende og retorisk komposisjons element videre i teksten.
Jeg ville mest sannsynlig ikke benyttet dette grepet i ren forskningsartikkel, men mener at det lar seg forsvare i denne teksten. Det utgjør en liten del av innledningen, og jeg kommer raskt til poenget med artikkel, synes jeg. Det primære fokuset i den populære vitenskapelige teksten skal være på logosdelen. Jeg har i min argumentasjon benyttet mye av det som kan betegnes som de sentrale tekstene som er skrevet om biografi sjangeren i Norge, og to anerkjente sosiologer.
Komposisjon og oppbygging
I innledningen har jeg presenter høstens mediedebatt rundt tema. Videre sitere jeg Grytten krasse angrep på biografissjangeren generelt. Å sitere en så tilspisset retorikere i en vitenskapelig artikkel er på grensen til det useriøse. Jeg har likevel valgt å la ham stå for å ha en klar motstemme mot forfatterens egne synspunkter.
Etter denne innledning flyttet jeg fokus til biografien som sjanger. Den delen har overskriften: Biografier som et pedagogisk prosjekt slår sprekker – kort blikk på biografisjangeren. Avsnittet som går over ca. 1,5 er det avsnittet jeg mest usikker på om har sin berettigelse. Til avsnittets forsvar kan det sies at det er viktig å gi et overblikk over temaets historie. På den andre side bringer ikke avnittet så mye relevant informasjon til det tema som behandles. Jeg velger å avvente tilbakemeldinger fra gruppen før jeg enten stryker det, eller korter det ned.
Istedenfor å forsette med biografisjangeren flytter jeg fokus over på hvordan forholdet mellom det private og det offentlig tolkes av to anerkjente sosiologer med to veldig forskjellig oppfatninger. Jeg går så tilbake til biografisjangeren og tar med et eksempel på en relativt ny biografi som har valgt en helt annen posisjon i forhold til sitt objekt, enn det de tre biografene som ble presentert innledningsvis.
Så oppsummerer jeg. At konklusjonen er så viktig er sjøvsagt eit uttrykk for retorikkens innsikt i kunsten å slutte. (Grepstad 1997) Konklusjonen er et typisk sjangertrekk ved vitenskapelig artikler, men ikke for essayet, så teksten min kan nok sjangerbestemmes til å høre innunder sjangeren populærvitenskapelige artikler.
Referanser:
Bech-Karlsen, J. (2003). Gode fagtekster essayskriving for begynnere. Oslo, Universitetsforl.
Brodersen, R. B. m. f. (2007). Tekstens autoritet tekstanalyse og skriving i akademia. Oslo, Universitetsforl.
Grepstad, O. (1997). Det litterære skattkammer sakprosaens teori og retorikk. Oslo, Samlaget [I samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening].
Walton, S. J. (2008 ). Skaff deg eit liv! om biografi. Oslo, Samlaget
[1] “Etikk av egeninteresse”, Frank Rossavik, Prosa 06/08
