Det er alltid vanskelig å finne et tidspunkt der noe starter. For ofte kan det være hendelser som ligger langt tilbake i tid som en nesten har glemt som kan være den utløsende årsak, eller kanskje er det bare tilfeldigheter som gjør at en gjør som en gjør? En tilfeldig annonse i Dagbladet som fenger ens interesse, eller er et dypereliggende formidlingsbehov? Uansett jeg velger jeg å sette starttidspunktet for denne reisen til høsten 2005. Det var den høsten jeg søkte på faglitterært forfattetstudium ved Høgskolen i Vestfold.

Det var her jeg for første gang for alvor kom i kontakt med sakprosasjangeren. Jeg hadde selvfølgelig vært i kontakt med sakprosa tidligere, men da trodde jeg at jeg leste biografier, fagbøker og reiseskildringer. Da jeg i 2006 begynte på faglitterært forfatterstudium, trodde jeg at jeg skulle lære meg å skrive fagbøker. Mine forventninger til opplegget var at mitt viktigste bidrag skulle være å møte opp til avtale tider, gjøre meg til kjenne, så ville jeg bli geleidet gjennom et spennende år. Litt som en charterreise. Spennende ble det, men en charterreise ble det ikke. Her var det høye krav til egeninnsats, og hva er nå egentlig en lærebok – det var en hel verden av ulike sjangere, skrivemåter og jeg måtte finne min stemme i denne jungelen.

Selv om opplegget ikke var helt som jeg hadde forventet, så ga den første reisen til sakprosaland mersmak, og jeg bestemte meg for å vende tilbake. Så i fjor høst begynte jeg på masterstudiet i faglitterær skriving.

På egen hånd i et ugjestmildt landskap
Begynnelsen på denne foreløpige siste del av denne reisen skjedde i trygge og vennligsinnede omgivelser. Omgitt av entusiastisk lærere og elever som synes at sakprosa er viktig og gøy, og det var ikke vanskelig å bli engasjert. Til og med verdens eneste professor i sakprosa, Johan Tønnesson, kom til oss og foreleste om sakprosa. Jeg lærte mer og synes jeg begynte å beherske sjangeren. Jeg hadde lest reiseguidene (også kalt pensumbøker) og var godt forberedt til å legge ut på min egen ekspedisjon – masteroppgaven – trodde jeg. Men etter hvert som jeg har beveget meg rundt i andre landskaper enn den kjente pensumlitteraturen, skjønte jeg at ikke alle var like begeistret verken for sjangeren eller dens talsmenn. Den delen av reisen som her vil bli beskrevet, er å betrakte som en metafor for den store reisen mot det endelige målet, master i faglitterær skriving.

Torsdag 22. januar om ettermiddagen, på en mørk og kald vinterdag i Kongsberg, satte jeg meg i bilen og kjørte til Oslo for å delta på et møte med tittelen “Den sensasjonelle sakprosaen”. Tittelen var spennende, og jeg tenkte at jeg ville lære mye nytt om sakprosasjangeren og få nytt stoff til oppgaven jeg hadde skrevet om intimitetens plass i biografilitteraturen. Jeg skjønte raskt at jeg befant meg i et ugjestmildt landskap for her var det lite sensasjon og mye frustrasjon – ikke bare hos innlederne, men etter hvert også hos meg. Jeg ble til tider nesten litt kvalm og jeg begynte å angre fælt på mitt valg av tema for masteroppgaven – den litterære sakprosaen. “Hvorfor kunne jeg ikke heller ha valgt å skrive om noe jeg kunne litt mer om?”

Den kraftfulle demagogen, den analyserende kritikeren og journalisten
Men la meg ikke foregripe begivenhetens gang og begynne med begynnelse på møtet. Den første innlederen var den kjente fagbokforfatteren Ivo de Figueiredo. Han startet møte med å slå fast at 95 % av sakprosaen var fag og bare 5 % var litteratur, og la til “Sakprosaen er ingen litterær sjanger, og den er helt uten kvalitative krav.” Jeg kjente en antydning til kvalme, er ikke sakprosa litteratur? Hva betyr det for min oppgave om den litterære sakprosaen?  Var det dette jeg måtte skrive om når jeg hadde valgt å bruke begrepet litterær sakprosa, måtte jeg gå helt tilbake og definere begrepet litteratur?

Kunne det være at jeg bygget oppgaven min på sandgrunn, at sakprosa ikke er litteratur? For å illustrere dilemmaet brukte han resepsjonen av Snåsamannen som eksempel. Det store spørsmålet som ble stilt i forbindelse med mottakelsen var om biografien var sann, ga den et sant bilde av Snåsamannen, og er Snåsamannens virke sant, kan han utføre mirakler? For en svoren ateist som meg, men med kristne tilbøyeligheter, så var det her viktig å holde fokus på litteraturen og ikke la tankene fly til denne tendensen i tiden – å vende seg fra vitenskapen og mot det metafysiske[1].

Jeg fortrengte lysten til å vandre i egne tanker og konsentrerte meg om Figueiredo. Han påstod at det var ingen som stilte spørsmål om den var godt skrevet, eller om det var god litteratur. I de tilfeller der litteraturaspektet ble nevnt, var det i beste fall av marginal betydning. Hva betydde dette for meg, er det min oppgave å se på om de bøkene jeg skal analysere er sanne, eller om de godt skrevet? Det var likevel selve kjernespørsmålet – hva er egentlig litteratur som kvernene rundt i mitt hode. Du skal ta mastergrad i faglitteratur, men du vet jo ikke engang var litteratur er. Hvordan skal denne reisen ende – en buklanding?

Ivo de Figueiredo er en kraftfull person og en god demagog, og det var kanskje ikke rart at han klarte å vippe meg av pinnen. Den neste som endret podiet var litteraturanmelder i NRK Marta Norheim, hennes varme og behagelige Vossedialekt har jeg bare gode vibber for, så nå forventet jeg at hun skulle gi meg noen svar. Men den gang ei – hun innleder med å si at sakprosa har endret seg fra faktum til litteratur. Hun fortalte en anekdote for å illustrere dette. En kamerat av sønnen hennes hadde overnattet hos dem og neste morgen spurte han om å få låne fasttelefonen. Hun ble forvirret – fasttelefonen? Har vi det? – så kom hun på at det var den gode gamle telefonen som hadde hengt på veggen i uminnelige tider. Sånn var det med sakprosa også – den har alltid vært det, men nå har den fått et nytt navn.

For å understreke dette poenget, forteller hun at før hun skulle holde dette innlegget, hadde hun googlet på begrepet skjønnlitteraturkritikk, men fikk null – 0 – treff. Men da hun søkte på sakprosakritikk fikk hun mange treff[2]. Hun oppfattet at dette skyldtes en ny sjangers behov for å markere og definere seg i forhold til skjønnlitteratur. Åh Marta, jeg som trodde at du skulle være min venn! Istedenfor begynt det å gå opp for meg at jeg hadde valgt et tema for masteroppgaven som tydeligvis lå i et litteraturpolitisk minefelt. Selvfølgelig kan jeg tenke positivt – jeg jobber med et tema der det finnes debatt og engasjement, men på den andre siden kan jeg risikere at jeg ikke ser alle minene som er lagt ut, og at jeg derfor rett og slett blir oppfattet som en nyttig idiot for noen som har en agenda. Jeg er jo egentlig samfunnsviter og mangler ganske mye kunnskap om litteraturens metode og metodikk – jeg kjenner en synkende følelse trekke meg ned – alt blir mørkere og menneskene uklare. Jeg tar på meg brillene.

Det viste jeg etter hvert at Marta Norheim heller ikke skulle snakke om den sensasjonelle sakprosaen, men hadde fått i oppdrag å gå gjennom alle – det er mulig at det bare var et utvalg, her svikter notatene og hukommelsen mitt behov for å være etterrettelig, men hun hadde i alle fall gjennomgått et betydelig antall sakprosa anmeldelser fra 2008. På bakgrunn av denne lesningen hadde hun funnet tre grøfter som sakprosakritikerne lett ramlet ned i:

1. Når anmelder er en fagperson innenfor samme profesjon, er anmelder:
   1. Tydelig sjalu på den som har fått utgitt bok
   2. Skriver i hovedsak om hvordan de selv ville ha behandlet tema
2. Når anmelder ikke er fagperson:
   1. Lar seg forføre av den briljante forsker og formidler
3. Når anmelder har en høne å plukke med forfatteren
   1. Her blir det leting etter feil, og alt som kan brukes mot forfatteren blåses opp

For å underbygge disse kategoriene viser hun til en del kostelige eksempler. Arne Strands anmeldelse i Dagsavisen av Tor Bomann-Larsen biografi “Makten” om kong Haakon og dronning Maud, er i følge Norheim et godt eksempel på hvordan anmelderen er mest opptatt av å vise frem sin egen historiekunnskap om samme tidsperiode[3].  Hun nevner og så et par andre eksempler; Olav Brostrup Müllers anmeldelse i Klassekampen som hun betegner som langt utenfor forfatterens prosjekt.[4] Hun nevner også et par andre eksempler, og oppsummerer at hennes inntrykk etter å ha lest en betydelig mengde sakprosakritiker, er at de beste anmeldelsene er de der en ikke trenger spesielle forkunnskaper. Med en gang en bok krever fagkompetanse for å bli anmeldt skifter, anmeldelsen karakter. Da forsvinner fokuset fra form til innhold. Hun mener at dette dreier seg om kontrakten mellom leser og forfatter. Kontrakten mellom leseren og sakprosaforfatteren går på innholdet, men sakprosa er i følge henne en tekst, et retorisk grep som kommer fram gjennom valg av sjanger og metaforer. Men sakprosakritikken går seg vill i fakta.

Dette var jo egentlig en ganske god beskrivelse på sakprosaens dilemma – mellom fag og tekst. Kanskje det var det skulle skrive om? Det hadde vært en flott tittel til en oppgave. Humøret steg litt.

Men jeg skal la Norheim få avslutte sitt resonnement. Hennes svar på hvordan en kan få bedre sakprosakritikk. er at sjangerforventningen må være mer avklart. Det må være mer avklart hvem som snakker i teksten. Det er ikke vanskelig å være enig med henne, men hvem det skulle være som skal få definere disse sjangerforventningene, er det ikke lett å se.

Når det gjelder den kommersielle siden, mente hun at det er sammenfallende interesser mellom de tre hovedaktørene: forfatterne, forlagene og media. Forlagene kan ikke stole på kritikerne som lanseringskanal, og selger derfor inn deler av stoffet og lover intervju med forfatteren. Her mener hun at sakprosa har en klar fordel, fordi den ofte handler om aktuelle saker. Forlagene gjør avtaler med dagspressen om eksklusive intervjuer i forkant, der høydepunktene fra boken blir presentert. Ved å velge denne formen får en lettere et sensasjonelt oppslag. Der kom det litt om det sensasjonelle, men særlig sensasjonelt var det ikke.

Så kom Dagbladets mangeårige kulturmedarbeider, journalist, forfatter og kritiker Fredrik Wandrup på talerstolen. Han innledet med: “Sakprosa – hva er det vi diskuterer?” Sakprosa er en mengde ulike sjangere og tema. Det er riktig at mange sakprosa bøker har fått mye oppmerksomhet det siste året, men sakprosa er ikke noe nytt og det heller ikke sakprosakritikken. Sakprosaanmeldelser bør være et lite essay, et avrundet stykke. Det er eksperter som bør anmelde sakprosa, eksperter som kan uttrykke seg skriftlig og anmeldelsen må skje på sine egne premisser. Det må være andre som anmelder kokebøker enn de som anmelder den siste boken om mikrobiologi. Wandrup var mer opptatt av kritikk som sjanger, enn sakprosasjangrene.

En slukøret hjemreise
Møtet sluttet ikke her, men det ble om mulig enda mer springende og handlet etter hvert utelukkende om sakprosaanmeldelser, og jeg klarte rett og slett ikke å følge alle trådene. Så derfor hopper vi heller til hjemreisen. Når jeg likevel var i Oslo hadde jeg tenkt å kanskje besøke noen venner, eller gå på kino, men humøret var ikke helt på topp, så slukøret satt jeg meg i bilen og kjørte de 83 km hjem til Kongsberg. Jeg kjørte langs de utrolige kjedelige og langstrakte og rette veiene her på Østlandet som kun byr på en utfordring – å holde fartsgrensen.

Men bilturen gir en god anledning til å gruble eller falle i søvn. For jeg skal være ærlig å innrømme, at jeg var jeg ganske forvirret og en smule frustrert. Den ene var at møtet ikke handlet om det jeg trodde det skulle – den sensasjonelle sakprosaen. Dermed fikk jeg ikke noen gode nye poeng til teksten min om intimitetens plass i biografier, det som gjorde at jeg tok turen. Den andre følelsen var enda mer ubehagelig, jeg kjente meg rett og slett litt dum. Hva er det med dette litterære som Figueiredo er som opptatt av – hva er egentlige problemet? Er det riktig som Norheim antyder at sakprosa ikke er en ny sjanger, men at den ønsker å få en status på linje med skjønnlitteraturen? Fint skal det være om halve ræven henger ut, tenker nå jeg. Hva er det uenigheten går i? Er det mulig å snakke om en sakprosa, eller er det bare en kunstig overbygging over helt ulike tekstkulturer som ikke har annet til felles at de er utgitt skriftlig?

Jeg hadde et lønnlig håp om at jeg skulle få en avklaring når jeg kom hjem. Sakprosaprofessor Tønnesson som var på møtet, men måtte gå i pausen før diskusjonen startet, hadde annonsert at han vil legge sitt innlegg ut på bloggen til Forskningsmiljøet norsk sakprosas i løpet av kvelden.

Heldigvis – da jeg var kommet meg vel hjem og logget meg inn på bloggen og der var det. Tønnesson skriver i sitt innlegget at han er redd for det han betegner som: “En farlig sjanger-sjåvinisme i sakprosadebatt”. Han mener at det er Fredrik Wandrups spørsmål – hva er sakprosa – som traff spikeren på hodet. Fordi det minner oss på sakprosa er langt mer enn biografier, reiseskildringer og dokumentarbøker. Det er også kokebøker og håndbøker[5].

Så polemiserer han mot Figueiredo og skriver: ” I flere av sine innlegg i fjorårets sakprosadebatter har de Figueiredo talt om sakprosaens litterære kvalitet som om denne bestemmes av universelle kriterier som går på tvers av sjangrene.” Tønnesson skriver videre: ” Det finnes en mengde sakprosabøker som har betydelig offentlighetsverdi uten å være knakende godt skrevet.” Og videre: ” Men en kritikk som forlanger biografiens spenningskurve, eller nyskapende metaforbruk av en fagartikkel om elementærpartikler, vil bomme stygt.” Jeg kjenner at skuldrene senkes, dette skjønner jeg og jeg er helt enig. Kravet om litterære kvaliteter i sakprosaen avhenger av formålet med teksten. Kravet om at sakprosaen skal ha en høy litterær verdi er altså absolutt et diskutabelt spørsmål[6]. Han skriver videre at hvis det viktigste er forfatterprofesjonens interesse, så er det rimelig å argumentere for en litteraturkritikk som ligger nær opp til den skjønnlitterære kritikken. Profesjonskritikk og profesjonskamp – dette er begreper og problemstillinger som går rett til hjerte hos en samfunnsviter som meg. Jeg har rett og slett vært vitne til et innlegg i en profesjonskamp. Sakprosaforfatterne ønsker den samme status som de skjønnlitterære forfatterne. Det er jo på mange måter et ønskemål som er forståelig, men det blir problematisk når en gjør sine egne profesjonsinteresser til allmenne rettesnorer. Tønnesson peker på sakprosaens offentlighets-perspektiv og mener at saksprosakritikken derfor må ha et bredere perspektiv enn litterære krav.

Jeg var i betydelig lettere til sinns da jeg hadde lest Tønnessons innlegg, og tenkte at sakprosa kanskje er noe for sånne som meg. Sånne som kanskje ikke primært er opptatt av den litterære verdien til en god fagbok. Men som likevel ønsker å lære mer om dette litt skremmende, forunderlige og spennende område som kalles litteratur, og som har så mange flere dimensjoner ved seg enn det en kanskje er vant til å tenke på når en leser en god bok skjønn eller saklig.

[2] Når jeg gjorde det samme søket fikk jeg også null på skjønnlitteraturkritikk, og 37 treff på sakprosakritikk.

[3] Jeg synes hun er litt streng mot Arne Strand, anmeldelsen er begeistret for boken, men går etter hvert i dialog med boken om de politiske hendelsene, så en er ikke tvil når har lest anmeldelsen at Arne Strand har nesten like god greie på denne tidsperioden som forfatteren.

[4] Her må jeg si meg ening med henne, for anmeldelsen handler i hovedsak om kong Haakons forhold til tsaren og hvor nær vi var å få en revolusjon i Norge.

[5] Forskningsmiljøet norsk sakprosas blogg: http://sakprosabloggen.no/2009/01/20/den-sensasjonelle-sakprosaen/#comments

[6] Vil du lese mer om dette, så anbefaler jeg kap. 3 “Sakprosaens tekstkultur” i “hva er Sakprosa”, av Tønnesson.

“Å kunne sitte hjemme i stuen med foreldrene sine bak ryggen og høre en voksen og velartikulert kvinne forsvare de kaotiske følelsene jeg hadde inne meg. Det var bare så sterkt.” Dette var et de responsene jeg fikk når jeg spurte noen venner om hva det synes om Friele og hennes innsats for homofile i Norge.”Hun er en ener, en bauta”, sier en annen. “Jeg satt i landstyret for DNF-48[1] i 1986, da hun ennå var generalsekretær, så jeg vil ikke uttale meg.”Ikke vær smålig, alt det der er glemt nå”, var andre spontane reaksjoner som kom.

Hvem er hun?

Foran meg ligger en solid bunke med bøker. Seks bøker hun selv har skrevet, eller har vært medforfatter til, et festskrift til henne på 60 årsdagen, og flere bøker der hun er portrettert.  Hvordan ble det sånn, at en kvinne som lenge var selve symbolet på en marginalisert og foraktet gruppe, nå tilsynelatende blir hyllet og feiret av alle?

Bare les denne rekken med utmerkelser og priser:

• Fritt Ord-prisen (1978),
• statsstipendiat (1989),
• Homobevegelsens ærespris (1994),
• Humanistprisen (1999),
• Ridder av 1.klasse av St.Olavs Orden (2000),
• Delt fjerdeplass i NRKs kåring av Århundrets nordmann (2005),
• Byste av henne utenfor Deichmanns hovedbibliotek i Oslo (2006),
• Æresmedlemskap i Arbeiderpartiet (2008).

En homoseksuell kvinne

Karen-Christine Wilhelmsen født 27. mai 1935 vokste opp i en velstående familie omgitt av “pene mennesker[2]” på Paradis i Bergen. I alle de beretninger jeg har lest om hennes egne beskrivelser fra oppveksten er det bare gode minner som blir hentet frem. Hun beskriver foreldrene som stokk konservative, men liberale og sosiale mennesker, og seg selv beskriver hun seg som en jente med lopper i blodet

Det er få som så mange ganger, og i så mange sammenhenger og i så ulike sjangere har fortalt og forklart hvordan hun “oppdaget” at hun var homofil. Her er et eksempel på denne fortellingen, hentet fra boken “To kvinner” utgitt i 1983:

” – Hvorfor giftet du deg?”

” – Fordi alle skikkelig døtre giftet seg. Hvis de ikke gjør det er de ikke skikkelige, da er det “noe i veien med dem”. Det falt seg bare ganske enkelt “naturlig”. Var jeg ikke frisk og sunn kanskje? Likte jeg ikke menn? Og var jeg ikke glad i Ole? Visst var jeg det – altså giftet jeg meg med Ole“

I selvbiografien “Troll skal temmes” utdyper hun: “Som det også er tilfelle med mange andre, var det den første seksuelle opplevelsen med det annet kjønn som åpent øynene mine. Den fikk meg til å ane at jeg var blitt pådyttet en aldeles feil livsform(1).

Hun vokste opp i et samfunn der tema homoseksualitet aldri ble omtalt. Det fantes ikke noe ord for de sterke følelsene som hun kjente for noen av sine venninner under oppveksten. Den strenge seksualmoral gjorde at det ikke var rom for å utforske sin egen seksualitet. Det er i møte med sin egen seksualitet sammen med et annet menneske, at hun skjønner hvem hun er. Hun sier selv: “Etter fem måneders ekteskap forstod jeg at om vi begge skulle få noe ut av livet, måtte jeg ta initiativet til å oppløse ekteskapet.”(2)

Ute av skapet – hva nå?

Når hun først hadde bestemt seg for hva som var rett å gjøre tok hun ingen smålige hensyn, men fortalte alle både familie, venner og kolleger at bakgrunnen for skilsmissen var at hun var homoseksuell. Dette var før hun hadde noen form for seksuell kontakt med kvinner, i følge hennes egne beretninger. Familien og vennene tok det tungt, og hadde vanskelig for å akseptere hennes nyvunnede identitet. Foreldrene akseptert etter hvert hennes valg og støttet henne lojal i den videre prosessen, og det samme gjaldt for mannen, som hun alltid understreker at var lojal mot hennes beslutning. Men helt enkelt kan ikke dette ha vært for noen av dem. Over 15 år senere ble Wenche Lowzow oppringt av en venninne som advarte henne mot Kim Friele fordi hun hadde brakt skam over sin tidligere ektemann. (3)Det var denne ubøyelige holdningen som skulle bli hennes varemerke og etter hvert bringe DNF-48 ut fra en anonym tilværelse og ut i den åpne offentlige sfære.

Etter skilsmissen ble det store livsprosjektet å komme i kontakt med andre homofile. Hun var 25 år, nyskilt og levde i et samfunn der homoseksualitet var et absolutt tabu. På dette tidspunktet i 1960 eksisterte det en organisasjon for homofile i Norge, men på grunn av frykt for straffeforfølgelse og tap av arbeid og anerkjennelse var det nærmest umulig å bli medlem. Det var nemlig et krav om at noen av de andre medlemmene gikk god for en før en selv kunne bli medlem. Friele kjente ingen andre homoseksuelle, men gikk vitenskapelig til verks og leste det hun kom over av litteratur om emnet. Basert på vage beskrivelser fra oppslagsbøker der det stod skrevet, at kjennetegn ved homoseksuelle var: “Menn med smykker og kvitrende pipestemmer, kvinner med kulemuskler og antydning til bart!” Nesten hver lørdag i to år satt hun på en benk ved Nationaltheatret og speidet etter noen som kunne ligne beskrivelsen: “Så skjedde underet …  i 1962″. Da så jeg faktisk en kvinne og en mann som kanskje så aldri sa lite … “sånn” ut. Jeg tenkte: “Nå forfølger jeg dem, uansett. Og det gjorde jeg” (1) Hun fulgte etter dem til et klubblokale utenfor Oslo sentrum. Der ble hun stående i mørket utenfor lokalet til hun klarte å mote seg opp til å banke på. Dørvakten avviste henne bryskt. Hun kom ikke inn fordi hun ikke var medlem, men til slutt fant hun en mann som var medlem og kunne anbefale henne. Dette skjedde 1963.

Et kort blikk på homobevegelsens historie
På den ene siden var hun lettet over at hun var kommet inn i varmen, på den annen side var hun skuffet over den selvundertrykking og forsiktigheten hun møtte i organisasjonen. Hun begynte umiddelbart å jobbe for en tydeligere profil på organisasjonen og ble i 1965 redaktør for medlemsbladet “Oss”.

I 1949 ble det Danske forbundet av 1948 opprettet. Det var Menneskeerklæring som ble vedtatt i 1948 som ga inspirasjon til arbeidet for homoseksuelle menneskerettigheter. I Norge ble det opprettet en underavdeling av den danske organisasjonen i 1950, og i1953 ble det opprettet en selvstendig norsk organisasjon – Det Norske Forbundet av 1948. I en periode opererte organisasjonen under navnet “Forening for by og bygd”. Det var en reell frykt for at organisasjonen skulle forbys og medlemmene straffeforfulgt.  Straffelovens § 213 forbød homoseksuelle handlinger mellom menn. En utbredt oppfatning i denne tidsperioden var at homoseksualitet kunne “smitte”. Spesielt var en bekymret for at unge uskyldige menn kunne bli forført og dermed smittet av homoseksualitet av eldre mer erfarne homoseksuelle

Det har lenge hersket en oppfatning om at det var Kim Friele som var den første åpne homofile i Norge. Nyere forskning har satt spørsmålstegn ved denne oppfatningen. I boken “Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920 – 1970″ av Hans W. Kristiansen blir det vist til andre personer som opptrådte i offentlige sammenhenger. De brukte som regel pseudonym, men fortalte åpent at de var homofile.

Fra formann til generalsekretær

15. juni 1965 deltok hun i norgeshistoriens første radioprogram om homoseksualitet. Hun sier selv at det eneste negative med programmet var at NRK ville at hun skulle være anonym av “varsomhetsgrunner”(1). I 1967 ble hun valgt til formann i DNF-48. Det var et omstridt valg og mange fryktet den åpenhetslinjen som hun stod for. Det var fortsatt en utbredt oppfatning at for mye oppmerksomhet om saken og miljøet ville føre til sanksjoner og mer undertrykkelse fra samfunnet. Da hun ble valgt, var hennes viktigste kampsak avkriminalisering av homoseksuelle menn. I tillegg drev hun et omfattende informasjonsarbeid. Arbeidet fikk vind i seilene av mer generelle liberale strømninger i samfunnet.  Det skjedde også en endring i synet på homoseksualitet. Fra å være et seksuelt avvik ble det nå og mer og mer oppfattet som legning. Et personlighetstrekk som var medfødt og som en derfor ikke kunne noe for. Dette ga seg også utslag i ordene som ble brukt. DNF-48 hadde brukt ordet homofili i sin brosjyre i 1951, men først i 1965 ble ordet for første gang brukt av en norsk avis – Morgenbladet[3]. Norge er et av de få landene som fortsatt bruker dette begrepet for å beskrive samkjønnet seksualitet.

Etter hvert var det ikke lengre vanlig å snakke om homoseksualitet, men om homofili. Denne språklige endringen og oppfatningen om at det var en medfødt legning gjorde at homoseksualitet ble lettere å godta for mange. I 1970 utga DNF 48 en debattbok “§213 Onde eller nødvendighet?” med Kim Friele som redaktør. Boken inneholdt bidrag fra ulike fagfolk som alle var enig om at kriminalisering var et onde. Boken ble gitt til alle storingspolitikerne, og det ble avholdt møter med politikerne. Arne Kielland, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, ble en viktig støttespiller, og det var han som la frem en interpellasjon om at Straffelovens § 213 måtte fjernes i sin helhet. Men 21. mars 1972 ble forbudet opphevet i Odelstinget med 65 mot 13 stemmer uten tilleggsbestemmelser.

Hun beskriver selv tiden i etterkant av avkriminaliseringen på følgende måte: “Vi feiret uavlatelig vår nyvunne frihet som noe merkverdig. Så langt hadde 1973 bare bragt fremganger. 1. februar kunne vi forflytte oss til et ordentlig kontor i Westye Egebergsgate, og antallet medlemmer var nærmere to tusen[4]. Informasjonsheftet “Homofili” hadde fått innpass i seksual- og samlivslæren i skolen. På fem måneder var vi blitt befridd for 18.000 eksemplarer. Astrid Nøklebye Heiberg hadde skrevet etterord, og det offentlige hadde bidratt med 40.000 kroner. Norgeshistoriens første fjernsynsprogram 11. januar, “Om og med de homofile” representerte et høyde- og vendepunkt i arbeidet vårt.(1)”

I 1971 var hun den første heltidsansatte i forbundets historie og i 1972 ble hun ansatt som generalsekretær. De viktige sakene hun jobbet med var å få fjernet homoseksualitet som sykdomsdiagnose (1977), få full rettssikkerhet for åpne homofile lærere i skolen (1978) og fulle rettigheter for homofile i forsvaret (1979). I 1981 ble det vedtatt et særskilt straffevern for homofile.

I 1975 utga hun boken “Fra undertrykkelse til opprør”. Boken tok et oppgjør med at det var mulig å leve anonymt og usynlig å ha et fullverdig liv. Homofili var ikke en privatsak så lenge den seksuelle legning ikke ble anerkjent på lik linje med heterofili. I boken viste hun at det var mulig å være homofil og å være glad og stolt over det. Boken utløste stor debatt, og var omstridt, ikke minst fordi det var den første boken som hadde et positivt og ikke problematiserende forhold til homofili.

Rett kvinne på rett plass?
I 1977 traff Kim Friele og Wenche Lowzow hverandre i forbindelse med at Friele intervjuet kommene stortingsrepresentanter om deres standpunkt i saker som forbundet var opptatt av. Lowzow var på dette tidspunktet ikke åpent lesbisk, i betydningen av at hun ikke hadde fortalt det til en sjel. Etter møtet tok Wencke Lowzow kontakt med Kim Friele, for skulle det bli noe mellom dem skjønte hun, at det var hun som måtte ta initiativet(3). Det tok flere år før hun valgte å fortelle offentlig om forholdet deres. Friele beskriver det som vanskelig å akseptere at de måtte holde forholdet skjult, men kjærligheten vant over prinsippene.

På tross av framgangen på det politiske området bød dette tiåret på mange utfordringer innad i organisasjonen. Dette var et tiår preget av store politiske motsetninger og stridigheter, EF-avstemning, kvinnesak, abortkamp og klassekamp, for å nevne noen saker. De to stridssakene som preget forbundet sterkest var kvinnesak og klassekamp. Kim Friele ble angrepet av feministene for ikke å ta et tydelig feministisk standpunkt og støtte kravet om egne arrangement for lesbiske. Men det var konflikten med AKP-ml-erne som endte opp i eksklusjoner, og det ble opprettet en konkurrerende organisasjon – Homofil bevegelse. Konflikter rundt temaet AKP var ikke et særfenomen i forbundet, men skjedde i flere organisasjoner. Men det er ingen tvil om at det som skjedde i kjølvannet av eksklusjonene er et sårt kapitel i forbundets historie[5]. Friele fremstiller det i sin selvbiografi som en ren ideologisk kamp, men andre mente at det var en maktkamp fra hennes side for å beholde innflytelse og makt. Mange av de som ble ekskludert avviser at det var medlem av AKP. En venninne av meg som ikke var med i AKP, illustrerer den anspente og fiendtlige stemningen med følgende episode: “En dag møtte jeg Kim Friele tilfeldig på Karl Johan og ble skikkelig usikker på om jeg burde hilse på henne. For det ville være som å hilse på fienden.”

Konfliktnivået ble ikke mildere med årene, og i siste del av 1980-tallet blir konfliktene mellom henne og den valgte ledelsen så alvorlig at det blir diskutert oppsigelse av henne. Det er spesielt to saker som gjør at samarbeidsforholdet blir uutholdelige for henne, og for organisasjonen. Det ble foreslått å kjempe for ekteskap mellom homofile. Kim Friele var prinsipiell motstander av ekteskapet som hun mente var en patriarkalsk institusjon, og hun var mot særrettigheter for par. Den andre saken det ble konflikt rundt, var strategiene i kampen mot AIDS. Hun mente at helsearbeidet skulle drives av offentlige myndigheter. Hun mente også at den enkelte måtte ta ansvar for den sin egen seksualmoral. Hun var også skeptisk til de nære båndene som ble knyttet mellom homobevegelsen og staten gjennom offentlige finansiering av de mange tiltakene som ble i verksatt. Hennes holdning kom i sterk kontrakts til den linjen som forbundets daværende leder Kjell Erik Øye ønsket å følge. Hun opplevde også at hun ble fratatt arbeidsoppgaver, og var ikke lenger forbundets selvsagte utsending til internasjonale konferanser eller på informasjonsoppdrag. Andre mente at det var på tide at også andre fikk være de homofiles ansikt utad. I sin selvbiografi beskriver hun sine to siste år som en utmattelseskrig mellom henne og den valgte ledelsen. Den 1. juni i 1989 gikk hun av som generalsekretær. Det som gjorde at hun til slutt gikk frivillig, og at hennes avgang ikke endte som en skikkelig skittentøyvask i arbeidsretten, var at en gruppe såkalte framstående samfunnsmedlemmer i 1988 fremmet søknad om statsstipendium for henne. Innvilgelsen av statsstipendiet ble en løsning på en meget fastlås situasjon innad i Forbundet.

På bakgrunn av den dype konflikten mellom henne og Øie, og med hennes syn på partnerskapsloven var det en overraskelse når det var Kim Friele og Wencke Lowzow som var et de fem første parene som under stor festivitas inngikk partnerskap i 1993. Et svar på dette gir Kjell Erik Øie i sitt bidrag til festskriftet på hennes 70-årsdag i 1995. Her forteller han at det ikke vanskelige for ham å foreslå Kim Friele og Wenche Lowzow som første par ut. Deres betydning for homokampen var uvurderlig, og det var åpenbart at tiden var nå var inne for å legge stridigheter bak oss. (4)

Hvordan skal en så forstå at en kvinne som har vært så omstridt innad i sin egen organisasjon nå kan fremstå som et ikon for hele homobevegelsen? Det finnes sikkert flere forklaringer. For det første er det ikke tvil om at hun brakte organisasjonen ut i offentligheten, og gjennom sin kunnskap og taleevner var en viktig, uredd stemme som våget å snakke åpent og fritt om det som mange opplevde som sitt private mareritt. I tillegg finnes det en annen dimensjon: “Den homofile frigøringsfortelling som gir homobevegelsen hovedollen som veiviser i en lineær utviklingsprosess ut av mørket og inn i lyset.” (5) En frigjøringsfortelling trenger helter og er det noen som kan gå inn i den rollen, er det den som først brøt anonymiteten og lenge var alene på den offentlige scenen. For ingen kan ta fra Kim Friele at hun var der da vi trengte henne mest, og at hun var villig til å tre inn igjen på scenen når vi trengte et samlende ikon.

Kilder:

1.         Friele K-C. Troll skal temmes. [Oslo]: Scanbok; 1990.

2.         Friele K-C. Fra undertrykkelse til opprør om å være homofil – og være glad for det. Oslo: Gyldendal; 1975.

3.         Olsen BG, Lowzow W, Friele K-C. To kvinner. Oslo: Atheneum; 1983.

4.         Friele K-C, Arntzen JG. Med regnbuen som våpen festskrift til Karen-Christine Friele : 1935 – 27. mai. – 1995. Oslo: Antinoos forl.; 1995.

5.         Kristiansen HW. Masker og motstand : diskré homoliv i Norge 1920-1970. [Oslo]: Unipub; 2008.

[2] I Bergen operer vi ikke med en øst- og vestkant, men med pene mennesker og pene strøk

[3] Riksmålsordboken henviser til Morgenbladet 1965/14/10/2

[4] I 1963 var medlemstallet ca. 350

[5] I forbindelse med forarbeidet til sammenslåingen av organisasjonene i 1992, var ekskludering et følsomt tema og DNF-48 vedtok å beklage eksklusjonene, og alle ekskludert fikk en personlig beklagelse. Først når dette skjedde var det mulig å få en samlet homobevegelse igjen.

Har vi Jens Christian Hauge nå, spør Guri Hjeltnes retorisk og gjentar spørsmålet i rene Jon Fosse stil i sin anmelde av Olav Njølstads biografi om Jens Chr. Hauge.

Har vi ham nå? Er det dette som er kjernen i biografens oppgave – å avsløre og utlevere?

I høst er det tre biografier som er kommet i fokus ikke bare på grunn av sine historiske og litterære kvaliteter, men på grunn av det som mange mener er en utlevering av private og for offentligheten uvedkomne forhold. De tre biografiene er: Olav Njølstadts biografi Jens Chr. Hauge, fullt og helt, Musikken var ved Egil Monn-Iversen av Sverre Gunnar Haga, og Mannen og verden andre bind av Ragnar Kvam jr.s biografi om Thor Heyerdahl.

Alle disse tre utgivelsene er blitt møtt med negative reaksjoner i forhold til det mange opplever som en utlevering av intime detaljer om private forhold. Reaksjonene er kommet både fra familiemedlemmer av de som er portrettert, fra litteraturanmeldere og fra andre offentlige debattanter.

Biografier er Se og Hør for intellektuelle sier forfatteren Frode Grytten. Han sier videre: “Hva er det egentlig vi har fått ut av de senere års mye omtale biografier? – Jo, Hamsun steriliserte seg, Trond Kirkvaag ble dengt av faren, Prøysen var homo, Jan Werner var litt homo, Sven Elvestad var pedo, Olav H. Hauge var litt psyko, Halldis Moren var utro, Einar Førde var enda mer utro. Jo da – det er den tabloide versjonen. Men er det ikke der biografiene uunngåelig havner? I det tabloide? Er det ikke der mange av dem helst vil havne? Hva er en biografi uten en tabloid avsløring?”[1]

Medieprofessor Hans Fredrik Dahl mener at Grytten har misforstått både biografisjangeren og sin egen samtid. De siste 100 årene har vi fått et stadig sterkere behov for detaljkunnskap om offentlige personers privatliv. Dette henger sammen med individualismens plass i Vestens tenkemåte, og er en utvikling som vanskelig kan reverseres[2].

Det er to sterke debattanter som her står mot hverandre. Er det som Dahl peker på samfunnets syn på individet og individualismes plass i det offentlige som har endret seg? Eller det som Grytten antyder en skjult agenda for å øke interessen og salget som gjør at biografene tar med denne typen opplysninger. Eller er det som en del biografer mener medias tabloide virkelighetsbilde som gjør at det er disse sidene ved biografene som blir slått opp?

Hva sier så biografene?
Olav Njølstad har i et innlegg i Aftenposten under overskriften: Det private har en plass begrunnet og forsvart hvorfor han mener at det var nødvendig å ta med så mye om Hauges privatliv i biografien: Den viktigste begrunnelsen er at begge disse kjærlighetshistoriene – for det er like mye dette det handler om, som utroskap – fikk konsekvenser for Hauges offentlige virke. Forholdet til Mathilde Oftedal bidro til Hauges politiske radikalisering under krigen; trolig også til hans voksende Israel-sympati etterpå. Møtet med Renée-Marie Hausenstein høsten 1955 var en medvirkende faktor da Hauge uventet gikk av som justisminister. Skulle jeg ha tiet om dette? Men jeg burde kanskje ha nøyd meg med å fastslå at Hauge var “dameglad”?[3].

Det er altså den direkte påvirkningen av Hauges politiske og personlige utvikling som gir Njølstad legitimitet til å ta med disse sidene ved Hauges liv. Ragnar Kvam jr.s begrunnelse for hvorfor han har valgt å ta med private og intime detaljer fra Thor Heyerdahls liv er at for å forstå objektets offentlige rolle må en også kjenne den private delen av personens liv. Han vil vise hvordan Heyerdahls valg innvirket på dem som stod ham nær. Det er omtrent den samme begrunnelsen Sverre Gunnar Haga gir på hvorfor det var nødvendig å ta med at Monn-Iversen hadde et lengre utenomekteskapelig forhold med en kvinne han fikk to barn med parallelt med at han var gift og hadde barn med en annen kvinne. Haga sier: - Dette er ikke en sensasjonsbiografi. Jeg har skrevet om kulturmennesket Egil Monn-Iversen. Dette var ikke å komme forbi, jeg skriver om det som var vesentlig i Egil Monn-Iversens liv, og dette var en vesentlig del av det. Jeg gjør ikke noe ut av det, sier Haga[4].

Biografene forsvarer sine valg med at disse episodene er viktige for å tegne et helt og fullt bilde av de menneskene de portretterer. De vektlegger også at disse hendelsene ikke har stor plass og at det er neddempede beskrivelser. Det er avisene og andre medier som får hovedskylden for de tabloide oppslagene. For å ta det siste først, så kan det synes noe naivt at forfatterne blir overrasket over at det er disse private avsløringene som får fokus. En skal ikke ha fulgt mye med i dagens mediebilde for å skjønne at avsløringer om intime forhold er noe som preger medias dagsorden. Det kan derfor settes et klart spørsmålstegn ved om det er et vektig argument å skylde på media. Dersom en ikke ønsker denne type oppmerksomhet, burde en ha tatt høyde for dette forholdet under selve skrivingen av biografien.

Hvordan er disse spørsmålene blitt behandlet gjennom biografisjangerens historie? Er det mulig å finne noen retningslinjer i selve sjangeren, eller er ikke disse spørsmålene et sjangerspørsmål, men moralske og etiske spørsmål uavhengig av sjanger?

Biografier som et pedagogisk prosjekt slår sprekker – kort blikk på biografisjangeren.
Biografisjanger er ikke lett å definere. Den er både en litterær og en historisk sjanger og den er en av våre eldste litteraturformer. Grovt inndelt kan en si den første perioden var fram til ca. 500 f.kr. I denne perioden var det de menneskelige dyder mer enn enkeltindivider som ble hyllet. På samme tid etableres historieskriving som egen disiplin. “Historiens far”, Herodot (ca. 484 – 425 f.kr.) og hans etterfølger Thukylid benytter kildekritikk for å skille ut det mystiske materialet fra de overleverte historiene. Deres nedskriving av anekdoter og digresjoner om viktige menn er den første kildekritiske historie- og biografiskriving (Egeland 2000). I antikken eksisterte ulike biografiske sjangere side om side. De framstilte ofte idealtyper som representerte det ypperste av den kulturen biografen ville forsvare. Grekeren Plutark (ca. 45-125 e.Kr.) som skrev biografier om statsmenn, forfattere, generaler, keisere og filosofer er den som har påvirket biografisjangeren sterkest. Vår egen Ludvig Holberg ga i 1739 ut en Biographier efter Plutarchi plan

Holberg skrev ikke bare om de moralske høyverdige, men skildret også lastværdige Mænds bedrifter. Deres dårlige eksempel skulle være til skrekk og advarsel. Biografier og biografiske leksikon om store og innflytelsesrike menn ble på 1800 og begynnelsen av 1900-tallet et viktig pedagogisk element i nasjonsbyggingen og identitetsdannelsen i befolkningen. De nasjonale helter ble løftet frem og satt på pidestaller som gode eksempler for den oppvoksende norske slekt og den blomstrende nasjonale sjelen.

Denne utviklingen pågikk i Norge til langt ut på 1970-tallet, og før den tid er det få spor av det som blir betegnet som den nye biografien. En utvikling som ble innledet på 1920-tallet med  Lytton Stracheys biografier om dronningene Victoria og Elisabet (Hide 2005). Fokuset i den nye biografien ble flyttet fra personens status til personens moral. Man ble opptatt av forholdet mellom det noen hadde opplevd og den tolkningen denne personen gjorde av disse erfaringene. Dette førte etter hvert til at det ble trukket et klart skille mellom livsskildringer og ren historieskriving. (Hide 2005) Det var portretter av personlighetstrekk og mangfoldet av egenskaper hos den portretterte som kom i fokus, og ønske om en mer usminket virkelighetsforståelse (Egeland 2000). Denne dreiningen i biografiskrivingen og forståelsen av hva en biografi skulle innholde kom først til Norge på 1980-tallet. Kåre Holts halvdokumentarisk roman “Kappløpet” fra 1974 som er en kritisk framstilling av Roald Amundsen sydpolferd vakte bestyrtelse. Den ble opplevd som reneste likskjending. (Egeland 2000) Selv om boken vakte mye misnøye åpnet den en råk i den tettpakkede is av helstøpte personligheter som hittil hadde vært portrettert i norske biografier.

Marianne Egeland beskriver utviklingen innenfor biografisjangeren som et generasjonsopprør der tidens sønner opponerer mot sine fedre og bestefedre ved å trekke dem ned på bakkeplan (Egeland 2000). En historisk gjennomgang av biografisjangen gir en klar indikasjon på at det er samfunnsutviklingen som fører til endringer i sjangeren. Biografiens innhold og skrivemåte er i stor grad påvirket av ideologiske strømninger i samfunnet den opererer innenfor.

Det er derfor kanskje mulig å forstå avsløringene og utleveringen av utroskap i tre biografiene som et opprør mot den skinnhellige seksualmoralen som eksisterte på den tiden Hauge, Heyerdahl og Monn-Iversen vokste opp? I den juridiske verden vil en slik påstand bli betegnet som å spekulere i fakta. I den biografiske tradisjon som en fortolkende posisjon, men uansett er det tydelig at det ikke finnes noen klare svar på hvor de moralske grensene går innenfor biografisjangeren. Dersom biografisjanger gjenspeiler tidsånden, er det kanskje riktig å vende blikket mot samfunnsvitenskapen og den diskursen som foregår der om det privates plass i det offentlige rom.

Intimitetens inntog i det offentlige rom
Det mangler ikke på advarsler om hva intimitetstyranniet og tabloidiseringen gjør med vårt samfunn. Av og til kan en få opplevelsen av at vi står foran det store moralske fallet, at vårt moderne samfunn kan gå under dersom vi ikke vender om. I boken Intimitetstyranniet hevder den amerikanske sosiologen Richard Sennett at den rådende myten i dag er at alle samfunnets onder kan forstås som uttrykk for upersonlighet, fremmedgjøring og kulde. Ut fra dette er det utviklet en intimitetsideologi der alle slags relasjoner blir oppfattet som virkelige, troverdige og autentiske jo mer en nærmer seg en persons indre psykologi. (Sennett 1992) Denne psykologiseringen av samfunnet fører til en forflating av samfunnet og en nærmest pervers opptatthet av egne og andres følelser.

Om biografier sier han bl.a.: “…slik som de biografier eller selvbiografier som tvangsmessig blottlegger alle detaljer i personenes seksuelle legning, forhold til penger og deres karaktersvakheter, som om vi ble i stand til å forstå personenes liv, skrifter eller handlinger i verden bedre gjennom avsløringen av hans eller hennes hemmeligheter.” (Sennett 1992) Det er tydelig at Grytten enten har lest boken til Sennett – i alle fall er de helt på bølgelenge. Hvilken viktig ny kunnskap om mennesket i sin alminnelighet har slike intime avsløringer gitt oss?

Den engelske sosiologen Anthony Giddens hevder at denne nedbrytningen mellom det offentlige og det private har gitt oss en mer demokratisk utvikling. Giddens har skrevet flere bøker om modernitet bl.a. Transformation of Intimacy der han viser hvordan det skjer en demokratiseringsprosess når skillet mellom det offentlig og det private brytes ned. A symmetry exist between the democratising of personal life and democratic possibilities in the global political order at the most extensive level.(Giddens 1992) Denne utviklingen fører til et mer demokratisk samfunn, mer demokrati mellom enkeltpersoner og mellom menn og kvinner. Det som gjerne betegnes som en seksualisering av samfunnet tillegger han en annen betydning enn seksualfiksering. Han mener at seksualitet fungerer som en metafor for det moderne menneskets refleksive prosjekt. Det moderne menneske er løsrevet fra tidligere tiders tradisjonelle og lagdelte samfunn, og søker sin identitet gjennom jakten på det autentiske, og det er få steder dette er så tydelig uttrykt som i seksualiteten. Og som Hans Fredrik Dahl sier: Tross alt lever og tenker vi ut fra den presumpsjon at sex er noe av det som konstituerer oss som mennesker.[5]

Innenfor samfunnsvitenskapen er det heller ikke enighet om hvordan vi skal forstå og forholde oss til utviklingen der grensene mellom det offentlige og det private stadig viskes ut.

Finnes det svar i biografiteorien?
Det har ikke vært skrevet mye teoretisk om biografisjanger i Norge (Walton 2008 ), og sjangeren mangler en metodologi. Utenom Walton selv er det Marianne Egelands Hvem bestemmer over livet? og essaysamling: Erfaring og forståelse av Øysten Hide som har behandlet temaet. Utover dette er biografiteori stor sett behandlet i artikler, avisinnlegg og av biografene selv. I Knut Olav Åmås biografi om Olav H. Hauge har han tatt med et langt og grundig teori- og metodekapitel der han presenterer sitt biografiske prosjekt – Kva val har han teke i livet, kva følger har dei hatt for han sjølv og andre? (Åmås 2004) I biografen lar Åmås i all hovedsak Hauges stemme komme fram i form av de ca. 4000 sidene med dagboknotater som han etterlot seg. Han ønsker ikke å forklare Hauge, men å forstå ham. Denne ikke-spekulative og ikke-tabloidiserte posisjonen møter også motstand. Åmås biografi var grunnlag for hans doktordisputas, og første opponent Torill Moi var veldig kritisk til det skillet Åmås hadde lagt opp, og savnet en mer forklarende tekst. Hun spør retorisk om andre folks liv virkelig et slikt stort mysterium at det ikke kan forklares på en tilfredsstillende måte. (Walton 2008 ) Det er altså mulig å velge en annen vei enn den høstens biografer har valgt, men selv ikke da unngår en å møte kritikk.

Hva er så biografens oppgave?
Har vi ham nå? Spørsmålet som Guri Hjeltnes retorisk brukte i sin anmeldelse er tilsynelatende et legitimt spørsmål, og kan sies å være i tråd med den nye biografitradisjonen. Spørsmålet er likevel mest relevant for oss som lesere. For fra en biograf bør vi forvente en større bevissthet i forhold til sitt prosjekt, enn en naiv tro på at det er mulig å fange en person og et liv mellom to permer. Sentrale spørsmål en biograf bør ta stilling til og kunne redegjøre for er kildekritikk, forholdet mellom objektets liv og virke, komposisjon og konstruksjon og forfatterens egen rolle i teksten.

En biografi er en retorisk konstruksjon og fortelling, og er ikke den fulle og hele sannheten om objektet. Tittelen Jens Chr. Hauge – Fullt og helt kan lett gi assosiasjoner om at forfatteren mener at han har presentert den hele og fulle sannheten om personen Jens Chr. Hauge og hans virke. Njølstad er en bevisst biograf og skriver at bokens tittel mer må sees på som en ambisjon enn en sannhet. Det er vel nettopp her i rollen som konstruktør eller sirkusdirektør som Walton (Walton 2008 ) betegner det, og som retorisk forteller at biografen må være bevisst sin etiske og moralske rolle.

Biografisjangeren mangler en systematisk metodologi og epistemologisk ståsted. Biografen er ofte både en allvitende og anonym forteller, og det er ofte uklart hva som er fakta og hva som er forfatterens egne tolkninger. Disse teoretiske og metodiske problemene ved sjangeren har gjort at akademia har vært veldig kritisk til sjangeren og få forskere har benyttet den sjangeren i sin forskning. Den typiske biograf er ofte en mann – de fleste biografier er om menn og er skrevet av menn – journalist eller skjønnlitterær forfatter. Både Åmas og Hide mener at biografier kan gi viktige bidrag til humanistisk kunnskapsutvikling ved å gi forståelse av det allmennmenneskelige ved å gi en reflektert og kritisk fortelling om enkeltpersoner liv.

Det sanne bildet av et menneske
I den akademiske diskursen om biografien settes det som nevnt et stort spørsmålstegn ved sjangerens mulighet for å gi et helt og fullt portrett av et menneske, men disse innsigelsene har ikke ført til mindre interesse hos den lesende konsument. Både forlag, bokhandlere og bibliotek rapporterer om godt salg og utlån av biografier. Den mest solgte sakprosaboken i 2008 ser ut til å bli Kolloens biografi om Snåsamannen. Den ser også ut å bli en av de mest solgte bøkene i 2008 uavhengig av sjanger. Det ser ut som det er et umettelig behov for å lese om andres liv. Et viktig trekk ved moderniteten er selvrefleksjon og et stort sug etter autentisitet, begge disse behovene finner gjenkjennelse gjennom å lese om andres liv.

Har vi ham nå? er et prosjekt som aldri kan føres helt til ende. Hva som bør være med og hva som bør utelates er et spørsmål om biografens egne moralske og etiske betraktninger. Det vi kan kreve av en biograf er at han er kildekritisk og bevisst sin rolle som forteller og konstruktør av et menneskes liv.

Referanser:

Egeland, M. (2000). Hvem bestemmer over livet? biografien som historisk og litterær genre. Oslo, Universitetsforl.

Giddens, A. (1992). The transformation of intimacy sexuality, love and eroticism. Oxford, Polity Press.

Hide, Ø. (2005). Erfaring og forståelse biografi som teori og praksis. [Oslo], Unipub.

Sennett, R. (1992). Intimitetstyranniet. Oslo, Cappelen.

Walton, S. J. (2008 ). Skaff deg eit liv! om biografi. Oslo, Samlaget.

Åmås, K. O. (2004). Mitt liv var draum ein biografi om Olav H. Hauge. Oslo, Samlaget.

[2] Klassekampen, 14. januar 08.

[3] Aftenposten, Publisert: 24.10.08.

[4] Nrk kultur, 06.10.2008

[5] Klassekampen, 14. januar 08.

Krigen mot fedme er en metafor som henspeiler på helsemyndighetenes kamp mot fedmebølgen som skyller innover den vestlige verden. Det går nesten ikke en dag uten at en avisartikkel eller et fjernsynsprogram omtaler tema som angår slanking, mat og helse. Men hvilke bilder og begreper er det som benyttes når dette tema omtales, og har det en betydning hvilke metaforer vi benytter så lenge budskapet ikke er til å misforstå?

Hva er en metafor?

Metaforer er språkbilder, eller krydderet i språket som setter den ekstra spissen og farge på budskapet vi ønsker å formidle. I den klassiske tradisjonen innenfor skjønnlitteraturen blir metaforer brukt som et litterært virkemiddel. Bibelen, en kjent klassiker, bruker metaforer i stor utstrekning som Dere er jordens salt eller Jeg er verdens lys. En annen tradisjon finner vi i kognitiv lingvistikk. “A metaphor is a way of understanding and expressing one thing in terms of another”. (Lakoff and Johnson 1980) Disse metaforene omtales gjerne som begrepsmetaforer. Å se på metaforer i dette perspektivet gir mulighet for å analysere tenkemåter som gjerne blir tatt for gitt.

Metaforen krigen mot fedme gir en klar assosiasjon om at vi står overfor dødelig trussel. En metafor i samme kategori er fedmeepidemien. Epidemimetaforen antyder at dette dreier seg om en snikende, uhelbredelig, smittsom og dødelig sykdom som rammer uskyldige. Jeg har også lest avisartikler med overskrifter som Fedme er smittsomt. Budskapet er at hvis du omgir deg med fete venner, så er det stor mulighet for at du selv blir fet. Budskapet i artikkelen var at du gjerne adopterer de matvaner og den livsstil dine venner har, så velg dine venner med omhu. Ved å bruke metaforer som fedmeepidemien, krigen mot fedme og fedme er smittsomt skapes et ubehag, et varsel om noe farlig. Det skapes et fiendebilde av overvekt, og dermed også av den overvektige.

Språket avslører og tilslører

Er det grunnlag for å bruke så sterke ord? Eller er dette bare punchlines fra en avisredaksjon som ønsker å skape oppmerksomhet? Det er dessverre ikke bare tabloidavisoverskrifter som bruker disse metaforene. Den globale fedmeepidemien er et begrep som brukes uten forbehold både fra helsemyndigheter og fra vitenskapelig hold.

“Metaphors capture the values and assumptions individuals assign to concepts and phenomena in everyday reasoning. (Lakoff and Johnson 1980) Metaforer er ikke bare fargerike språkbilder, men påvirker og former vår opplevelse av virkeligheten. De er med på å strukturere hvordan vi tenker, føler og handler. (Lakoff and Johnson 1980) Derfor er det viktig at disse metaforene blir avdekket.

Det snakkes ofte om tankens kraft, at våre tanker og følelser påvirker hvordan vi handler. Lakoff og Johnsen viser gjennom sine språk- og metaforstudier, at prosessen i like stor grad går den motsatte vei – at våre opplevelser påvirker våre tanker. En språklig analyse kan derfor være en innfallsvinkel til å forstå hvordan språkbruk kan tilsløre en kompleks virkelighet, og avsløre hvilke holdninger som ligger bak antagelsene.

Konsekvensene av å bruke et så sterkt og følelsesladet språk er at det er endrer måten vi forholder oss til hverandre, hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi tenker og føler om oss selv. Dette har skjedd på en måte som er både usunn og uetisk (Gard and Wright 2005)

Bli kvitt dødvekten

Den økte kroppsfiksering i samfunnet henter mye av sin inspirasjon og legitimitet fra et helseperspektiv. Overvekt kan være skadelig for helsen, og derfor blir det legitimt å fremme en ideologi der en slank og veltrent kropp blir det alminnelige idealet. Forfatteren Knut Nærum skriver i en bitende ironisk aviskommentar: Kroppen min er inkompetent (Nærum 2008). Følelsen av utilstrekkelighet gir meg dårlig samvittighet for at jeg tar opp plass i verden. Han tar for stor plass, han viker når han treffer de veltrente på fortauet, og misunner dem hvordan de tar sin selvsagte plass i verden. Uten å forsøke har jeg blitt lik norske toppidrettsutøvere, de som er mestre i forsakelse. De snakker om kroppen sin som om den var en hest de red på eller en bil de kjørte. I dag fungerte ikke kroppen, sier de. Min kropp er heller ikke en del av meg. Forskjellen er at kroppen min aldri fungerer. Nærums kropp er ikke en velsmurt maskin, men en maskin som stor sett fusker og lever sitt eget liv litt utenfor eierens kontroll. Å bruke maskiner som et bilde på kroppen er en klassisk biomedisinsk metafor.

Mange av metaforene som brukes for å beskrive overvekt er hentet fra transportbransjen. På fly må du betale for overvekt. Sjåfører som kjører med overvekt blir bøtelagt. Det er heller ikke uvanlig å sammenligne det å være overvektig med det å bære en tung sekk på ryggen. Det er ikke vanskelig å være enig i at det ikke er særlig effektiv bruk av krefter – det blir som å kjøre med håndbrekket på.

Virkelighetsoppfatningen som ligger bak disse språkbildene er at løsningen på problemet er å kvitte seg med dødvekten. Denne måten å beskrive fenomenet på får det hele til å virke så enkelt.

Hva hindrer oss i å gå ned i vekt?

Problemet er at det ikke er spesielt enkelt for oss mennesker å gå ned i vekt. (Prøv det, den som vil!) Kroppen kan i beste fall sammenlignes med en motvillig maskin. Dersom det faktisk hadde vært så enkelt som å slippe opp håndbrekket eller sette fra sekken med unødvendig fett, ville nok ikke fedme vært et problem.

Metaforer fra transportbransjen blir også brukt når menneskets energiforbruk skal beskrives. En bil bruker en hvis mengde bensin per kilometer avhengig av hvor tung den er, hvor mye last den har, hastigheten og om den må bruke spesielt mye motorkraft. Den bruker noe mer bensin oppover Trollstigen enn på autobahn i Tyskland.

Det finnes noen paralleller mellom oss og bilen, men de er heller færre enn flere. Kroppens energiforbruk påvirkes av hvilke aktiviteter du holder på med, kroppsvekt og muskelmasse. Å sitte stille foran pc-skjermen er mindre energikrevende enn å løpe opp Trollstigen. Viktige ulikheter er at du ikke belønner bilen med ekstra fin bensin når den har vært spesiell snill og flink, du gir den ikke en annen type bensin om søndagen enn ellers i året, og du tar den sjelden på fanget når du gir den bensin.

Mat er noe mer enn kun en bestemt energimengde, eller det vi trenger for å eksistere. Å spise har for de fleste av oss en mye større betydning. Vi feirer bursdager med kaker, juletradisjonene er nær knyttet opp mot mat. I helgene spiser vi som regel annen mat enn i ukedagene. Frokost er noe annet enn middag. Matvaner og ingredienser varier avhengig av land, kultur, geografi og ikke minst religion. Det er ikke lett å få tak i speilegg og bacon i muslimske stater. Selv om globaliseringsfaktoren her har visket ut noen av de typiske nasjonale ulikhetene, holder poteten fortsatt stand her hjemme og risen i Asia.  Barn spiser og liker annen mat enn voksne.

Mat og det å spise er også sterkt forbundet med sosiale relasjoner. Allerede fra spedbarnsstadiet er spiseerfaringene våre nært knyttet til menneskelig relasjoner, varme og hudkontakt. Fra spedbarnstadiet til voksenlivet, er det et tykt lag av mening spunnet rundt all matopplevelse. Ernæringselementet ved det å spise er sterkt integrert med mer symbolske dimensjoner, og det er umulig å si når det ene begynner og det andre slutter. (Lupton 1996).

Det er ikke bare den sosiale og relasjonsmessige delen av det å spise som skiller oss fra bilen. Vi har i tillegg et presist og kraftig biologiske system som arbeider for å opprettholde kroppsvekten uforandret. Dette systemet blir gjerne sammenlignet med et sentralvarmeanlegg som er innstilt på en bestemt temperatur. Anlegget slår seg automatisk av og på, og regulerer styrken på varmen, for å sikre at den valgte temperaturen blir opprettholdt. Den store forskjellen på det biologiske systemet og forhåndstilt temperatur er at det biologiske systemet søker å opprettholde den høyeste vekten og ikke lett lar seg korriger slik et sentralvarmeanlegg kan. Det er derfor et hvert frivillig forsøk på å redusere kroppsvekten utløser kompenserende biologiske responser og gjør at slanking som regel mislykkes. (Friedman, Reichmann et al. 2002)

Dette biologiske fenomenet får konsekvenser som oppfattes som negative og direkte helseskadelig, men har sin naturlige forklaring hvis vi ser fenomenet i et evolusjonsperspektiv. Evnen til å lagre fett og til å senke forbrenningen i krisetider har gjort at våre forfedre har overlevde mang en kald og matfattig vinter. Den eneste trøsten kan være at når verden nå står overfor en global finanskrise, og kanskje et sammenbrudd i det kapitalistiske systemet, er det mulig at denne egenskap igjen bli livsviktig.

Det er ikke så lett å legge fra seg sekken med de overflødige kiloene? De overtydelige metaforene skaper en illusjon om at løsningene er lettere tilgjengelig enn det som dessverre er tilfelle.

Metaforbruken på individnivå
Metaforer er en måte å oppfatte en ting ut fra en annen. Det gjelder også vi snakker om overvekt i forhold til enkeltpersoner. Dersom en skal beskrive at en person er overvektig sier man gjerne at personen er kraftig – du husker da Larsen, han kraftige som bodde borte i gaten her? Kraftig er det ordet som de fleste bruker uten å føle at de har fornærmet noen. Det fine med denne metaforen at den har denne doble betydningen som ofte kjennetegner gode metaforer. Å si at noen er kraftig gjør at alle skjønner at du beskriver en overvektig person, men samtidig har ordet en positiv valør. Det gir assosiasjoner til styrke og ekstra krefter. Litt for mye kanskje, men for mye er bedre enn for lite.

Kvinner kan bli beskrevet som frodige uten at det behøver å bli tatt ille opp. Menn som staute. Du er jo ingen lettvekter, har den samme positive dobbelsidigheten. Det samme har begrepet store mennesker. Det er ikke ansett som høflig eller korrekt å si til en person at han eller hun er tjukk, eller å beskrive noen som tjukk. Tvert imot regnes det som frekt.

Når et fenomen trenger en omskriving – må pakkes inn, for ikke å oppfattes som fornærmende avslører det, at dette er noe skamfullt både for avsender og mottager.

De kulturelle betingelsene for språkbruken

Avslutningsvis vil jeg kort se på noen av de kulturelle betingelser som ligger til grunn for metaforene i dette feltet. I en nasjonal undersøkelse om hva nordmenn fryktet mest for framtiden, var det overvekt som toppet listen, nest etter arbeidsledighet og sykdom. Den engelske sosiologen Giddens har i flere av sine bøker problematisert individets selvforståelse i et posttradisjonelt samfunn. Han peker på at i de vestlige samfunnene finnes det et utall av muligheter for å velge hvordan livet skal leves.

I vår tid defineres vår identitet i hovedsak som følge av våre egne valg. Sosial bakgrunn og familietilhørighet er ikke i samme grad definerende for identiteten som tidligere. (Giddens 1991: 70-107) Er du overvektig,  viser du at du er en person som ikke er i stand til å ta de rette valgene. Du viser ikke den selvkontroll som vårt samfunn krever av de som vil lykkes. Selv om en ikke opplever direkte stigmatisering eller uttalt forakt, sviktes forventinger som en har til seg selv og sin egen rolle i samfunnet. I følge Giddens er det tilsynelatende endeløse jaget etter en sunn, slank og ungdommelig kropp noe som rammer alle, uavhengig av samfunnsklasse og kjønn, men det oppleves ekstra sterkt for kvinner.

I den vestlige verden, er den fysiske framtoningen viktig for hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan andre oppfatter oss. I en tid med stor usikkerhet og en høy selvrefleksivitet, der kroppen blir sett på som noe som er lett å endre, er det å utøve selvdisiplin over spisevanene en måte å ta kontroll over kroppen på. (Beck 1992) En slank kropp vitner om selvkontroll, og at du er en person som har og kan ta kontroll. For å sitere investor Jan Haudemann-Andersen i et intervju med Finansavisen[1]: Jeg gjorde en bommert med noen tjukkaser i Canada. Kan ikke folk administrere sin egen kropp, så spørs det om de kan administrere et selskap.

Vi har mye å takke metaforene for. Det gir oss en mulighet til å behandle sensitive spørsmål på hensynsfull måte. Dessverre kan metaforer danne bilder og oppfatninger som gjør at et problem kan oppfattes som større og mer skremmende enn det er grunnlag for. De kan også bidra til å tilsløre komplekse problemstillinger og skape forestillinger om at det bare er å kvitte seg med dødvekten, eller løsne håndbrekket. Det viktigste er kanskje likevel å få en økt bevissthet om hvordan valg av metaforer både er preget av måten vi tenker på, og preger måten vi tenker på. En slik prosess kan forhåpentligvis være med å øke den kritiske holdningen til egen og andres metaforbruk.

Referanser:

Beck, U. (1992). Risk society : towards a new modernity. London, Sage.

Friedman, K. E., S. K. Reichmann, et al. (2002). “Body image partially mediates the relationship between obesity and psychological distress.” Obes Res 10(1): 33-41.

Gard, M. and J. Wright (2005). The obesity epidemic : science, morality, and ideology. London, Routledge.

Giddens, A. (1991: 70-107). Modernity and self-identity : self and society in the late modern age. Stanford, Calif., Stanford University Press.

Lakoff, G. and M. Johnson (1980). Metaphors we live by. Chicago, University of Chicago Press.

Lupton, D. (1996). Food, the body and the self. London, Sage Publications.

Nærum, K. (2008). Kroppen min er inkompetent. Dagbladet. Oslo.

Denne bønnestrofen har gjennom menneskets historie vært fremført med dypt alvor og ofte i dyp fortvilelse. Nå er vår daglige kamp for brødet erstattet av kampen om brødets plass i hverdagskosten.Husker du når det skjedde, at brød ikke lengre var så sunt som vi trodde?

Det er ikke så mange årene siden at vi alle trodde at brød og poteter var sunt, spesielt hvis du ville holde deg slank. Sjøl er jeg vokst opp på kneippbrød til hverdags og loff på søndag, eller Wittenberger som det heter i byen jeg kommer fra. Bergen påberoper seg å være den eneste byen i Norge som har en brødkultur. Denne fråtsingen i de to mest utskjelte brødtypene skjedde i de dager da helgen ble sunget inn i siste timen på lørdag. Jeg husker ennå teksten på sangen vi entusiastisk stemte i før vi løp ut fra skolens slaveri:
I morgen er det søndag det skinner over jord
den deiligste dagene for liten og for stor,
med kirkegang og klokkeklang og tur i skog og hei.

Så løp vi ut til friheten og rett hjem til risengrynsgrøten. Klokken fem var det Barnetimen for de minste på radioen. Min bror og jeg satt på små krakker foran det store radiokabinettet med en liten barnetimepose med smågodt og hver vår flaske rødbrus, ca. 25 cl tror jeg. De flaskene fins ikke lenger. Vi spiste vel kvelds, men jeg husker ikke hva vi spiste. Det var nok skiver – pizza eller tacos var det i hver fall ikke.

Ikke nok med at vi spiste kneipp og witten. (I Bergen forkortet vi alt; wittenbergen blir witten, underbukse blir undikken, boblejakke blir boblikken og bensinstasjon blir benneren osv.) Det var ikke bare brødvalget som i ettertid viser seg å være usunt. Pålegget var enda verre: leverpostei, fårepølse med majones og syltetøy. Det rare er at av oss fire i familien som spiste denne usunne maten i alle år, så er det bare en som er overvektig. De andre har holdt seg slanke.

Hva er det med brødet?
Brødet fikk sitt første alvorlige banesår da Fedon Lindberg entret den nasjonale scenen og påstod at det ikke var så sunt å spise brød som vi nordmenn trodde. Det var ikke bare meg som satt brødskiven i halsen over påstandene han framla. På dette punktet ville han nok ha korrigert meg og sagt at det ikke var påstander, men grundig dokumenterte fakta som ligger bak hans uttalelser.

Fra norske ernæringseksperter, spesielt fra professor i ernæringsvitenskap Wenche Frølich, kom det kraftige utfall mot den vranglære hun mente at Lindbergs diettråd innbar. Jeg hadde på dette tidspunktet nærmest sluttet å spise brød. Frølich opplyste at hun spiser et halvt brød om dagen. Allerede før dette ble satt spørsmålstegn ved hvor sunt brødet egentlig var, var vi blitt advart mot å ha for mye fett i maten. Høyt fettinnhold i maten er en risiko for hjerte- og karsykdommer og fedme som igjen kan føre til diabetes og høyt blodtrykk.

Jeg glemmer aldri en ung, sporty og velartikulert kvinnelig lege som deltok i en av de uttallige fjernsynsdebattene om kosthold. Hun utstrålte ren styrke og jernvilje og forakten stod som en fråde rundt munnen når hun beskrev disse menneskene som la leverpostei, majones og andre utrolig fete produkter i handlekurvene sine. Hun var helt oppgitt over denne uvitenheten og manglende omsorg for egen helse. Klart jeg skjerpet meg, jeg vil ikke være som dem.

Jeg ryddet opp i påleggsvanene mine. Fårepølse, leverpostei, syltetøy, majones og brun- og hvitost. Alt dette forsvant fra mine brødskiver. Jeg skjønte endelig at hvis jeg spiser brunost på brødskiven, så kan jeg like godt legge en melkesjokolade på den.

Ei heller glemmer da husstelllærerinnen min rettet en dirrende pekefinger mot oss 12 ungjentene og sa: Dere kommer sikkert til å få lyst til å stelle ekstra godt med mannen deres, og smøre ekstra mye smør og majones på skivene hans, men det sier jeg dere gjør dere det, så kommer dere til å forkorte livet hans med minst 10 år. Dette gjorde selvsagt et uslettelig inntrykk på et ungt kvinnesinn. Kanskje ikke rart jeg seinere valgte å leve lesbisk?

Jeg fant meg aldri helt til rette med de nye light-produktene som skulle erstatte de fettfarlige alternativene. Lett-oster smaker bare ikke det samme, og kokt skinke er mer smakløst enn fårepølse og agurk som erstatning for smør og majones – vel det blir ikke det helt det samme. Komikeren Anne Kat. Hærland intervjuet en gang datteren til den kjente slankebaronessen Grethe Roede, direktør i Grethe Roede AS. Datteren skrøt voldsomt av Grethe Roede-maten. Hærland tenkte i sitt stille sinn - Ja, du synes vel sikkert den er god, som har vokst opp på råkost og usøtet yoghurt. – Nei, Jeanette, det blir ikke like godt med kesam. (Hærland, Hellstrøm et al. 2007)

Gode alternativer til brød – neppe!
Fedon ville gi meg tilbake det fete pålegget, i alle fall ekte smør og majones, men ville ta fra meg brødet. Jeg byttet ut skivene om morgen med frokostblanding og yoghurt. Det viste seg å være en tabbe. Frokostblandinger er full av sukker, og yoghurten jeg foretrekker likedan. Naturell yoghurt gir ikke den samme start på dagen. Like greit å droppe frokosten. Men da hørte jeg ramaskrik fra de norske ernæringsekspertene – frokost er dagens viktigste måltid.

Skulle jeg begynne dagen med en salat? Det ble liksom ikke frokost ut av det. For å være helt ærlig så gikk jeg tilbake til frokostblandingen som i følge produsenten nå skulle inneholde betydelig mindre sukker og jeg byttet yoghurt ut med lettmelk – alt blir en vane (men i helgen koser jeg meg med littegranne yoghurt).

Er det bare jeg som er utrolig opptatt av dette og lar meg forføre av nye ideer hele tiden? Rett skal være rett, jeg har aldri blitt Fedon-fan, selv om jeg har bøkene hans og har prøvd meg litt på forslagene hans. En venninne er blodfan av Fedon, og har fått et nytt liv etter at hun begynte å følge hans kostholdsråd – i følge henne selv. Sjøl synes jeg hun er akkurat som før bare maten er blitt veldig spesiell. Etter en litt pussig bønnemiddag som egentlig ikke smakte så verst fikk vi servert en blanding av is og cottage cheese, for å få den riktige balansen i måltidet. Nei takk – jeg er nysgjerrig og interessert, men ikke fanatiker.

Hva er problemet – smøret eller brødet?
Først tok de smøret, så det fete pålegget og tilslutt brødet. Hva er det egentlig disse ekspertene vil at jeg skal spise?

Tidlig på nittenhundretallet gjorde den engelske legen og kjemikeren William Prout oppdagelsen at mat i hovedsak består av proteiner, fett og karbohydrater. Den tyske forskeren Liebig, en av grunnleggerne av organisk kjemi, bygget videre på oppdagelsen, la til noen mineraler og erklærte at nå hadde de funnet løsningen på menneskelig ernæring. Han utviklet et kjøttekstrakt – Liebig’s Extractum Carnis, som kom til oss som buljongterning. Han brukte denne ekstrakten, kumelk og hvetemel og litt til, og startet den første industrielle produksjonen av morsmelkserstatningen. Problemet var bare at de barna som kun fikk dette produktet vokste seinere eller sluttet å vokse. Det var kanskje ikke så rart, for oppskriften var ikke tilsatt vitaminer. Det var først på 1920-årene at vitaminene ble oppdaget. En oppdagelse som brakte ernæringsvitenskapen mye prestisje, og ernæringsprodusentene et utall nye produkter å sette i salg. Dette var starten på en utvikling der mat ble erstattet av ernæring.

I dag står slaget om hva som er mest helsefarlig: karbohydrater eller animalsk fett. Her er det sterke synspunkter på begge sider. I NRK programmet Puls var det for noen uker siden et innslag om en splittelse i Norges Diabetesforbund konflikten går på hvilke kostholdsråd som er de beste. Er det fettfattig mat som er mest helsebringende, eller er bra med fett, men karbohydratene som er skurken? Vi så et innslag med som hadde forlatt den fettfattige linjen og fått blodsukkeret under kontroll og gått ned et betydelig antall kilo. Vi fikk se hva han spiste til frokost – det jeg husker best er et stort stykke svineribbe med svor, kongereker og avokado. Kanskje ikke en typisk norsk frokost. Selv begynte jeg å glede meg til jul når jeg så svineribben.

Det er ikke mange årene siden at en slik frokosttallerken med dette innholdet ville vakt stor forferdelse hos alle kostholdseksperter. Fortsatt er det noen som skeptiske, men ikke med en slik indignasjon som ville vært tilfelle for noen år siden.

Hva er det som har skjedd? Det var på 1960-tallet at fettet for alvor kom i et kritisk søkelys. I dette tiåret opplevde de fleste vestlige land en sterk økning i antall dødsfall som følge av hjerte- og karsykdommer.

Fettet ble skurken. I følge lipid-hypotesen var matfett årsaken til flere kroniske sykdommer. Denne hypotesen ble grunnlaget for offisielle kostholdsråd i flere tiår og er fortsatt toneangivende innenfor det offisielle helsevesenet.

Kostholdskampanjene ble fulgt opp av næringsmiddelindustrien som ga oss nye fettfattige produkter. Næringsmiddelindustrien fikk fritt spillerom til å tilby oss nye fettfattige produkter, og den anledningen lot de ikke gå fra seg. Vi fulgte rådene og etter hvert som fettmengden i maten sank, sank også antallet dødsfall på grunn av hjerte- og karsykdommer. Tilsynelatende var det den rette medisinen som ble skrevet ut. Det store paradokset er at selv om fettforbruket er kraftig redusert, så la vi på oss. Gjennomsnittsvekten øker i befolkningen og helseekspertene snakker nå om en global fedmeepidemi – intet mindre.

Denne paradoksale utviklingen skapte rom for dem som begynte å tvile på at fettet var hovedproblemet.  De som ikke fryktet fettet som våget å stå frem med sine kostholdsråd.

Var ikke fettet problemet?
Vitenskapsjournalisten Michael Pollan (Pollan 2008 ) stiller spørsmålstegn ved om det virkelig er nedgangen i forbruket av fett som er forklaringen på at antallet dødsfall på grunn av hjerte- og karsykdommer er kraftig redusert siden 1990. Han påpeker at det faktisk er få undersøkelser som viser noen grad av signifikant sammenheng mellom forbruket av fet mat og hjerte- og karsykdommer.

I følge Pollan kan det være mange andre grunner til den økte dødeligheten av hjerte- og karsykdommer på 1960-tallet. Han peker på at kostholdet under 2. verdenskrig var sunnere enn det vi har i dag. Det var liten tilgang på både fett og sukker våre dagers verste fiender. “Alt var mye bedre under krigen” for å sitere Ole Paus. Pollan peker på at det faktisk kan være mangel på viktige næringsstoffer under 2. verdenskrig som gjorde utslaget i forhold til økt dødelighet av hjerte- og karsykdommer på 1960-tallet. Mange hadde også vært utsatt for ekstreme påkjenninger. Her strides altså de lærde. Var det omleggingen til fete og mer sukkerholdige matvarer, eller var det konsekvenser av krigstilstanden som gjorde utslaget i dødelighetsstatistikken?

I tillegg kommer forhold som at vi har et bedre utbygget helsevesen som oppdager faresignalene tidligere. Eller kan det være den omfattende opplæringen i kunstig hjertekompresjon? At flere ambulanser og arbeidsplasser som har hjertestartere? Jeg spørger kun, min plikt er ei at svare.

Slangen i det fettfattige paradis er transfettet. Da vi forlot det animalske fettet, var det noen smarte matvareprodusenter som fant en tilsynelatende sunnere erstatning. Dette erstatningsproduktet har en del av de samme kvalitetene som ekte fett og noe av den sammen smaken. Margarin er skoleeksemplet, det kan brukes både til steking og på brødskiven akkurat som ekte smør, men om det har den samme smaken kan jo diskuteres. Margarin inneholder transfett som er stoff som er industrielt produsert med fett fra delvis herdede oljer, melk og kjøtt fra storfe og sau. Dette fettet er såkalt umettet og derfor sett på som sunnere. Men så enkelt var det ikke. Faktisk ble det fra vitenskapelig hold påstått at bruken av transfett kan gi større risiko for hjerte- og karsykdommer enn mettet fette. Det skal ikke være lett, nei.

I en artikkel i Tidskrift for Den norske legeforening (A. Haug, H. Müller nr. 23/04) beroliger forfatterne oss med at det nå er kommet retningslinjer for hvor mye transfett som er tillatt i ferdige produserte matvarer. Så blir det opp til oss å velge om vil tro på dem eller ei.  Hvorfor er det så vanskelig å få sikker kunnskap om hva som er sunt for oss å spise?

Reduksjonismens eller ernæringens tidsalder
En forklaring er at ernæringsvitenskapen bare studerer en liten flik av matvirkeligheten. Når ernæringseksperter uttaler seg, snakker de om at vi må spise mer proteiner, karbohydrater og vitaminer, men de snakket sjelden eller aldri om mat. I alle fall ikke det jeg tenker på som mat. Når jeg tenker på mat så tenker jeg brød, kjøtt eller måltider fiskesuppe, fårikål, svinesteik.

Den store utfordringen for ernæringsvitenskapen er at sammenhengene er så komplekse – alt henger sammen med alt, som salige Gro Harlem Brundtland uttrykte det en gang. Det avskyelige fettet kan for eksempel få en annen kjemisk virkning når vi spiser det sammen med poteter, enn når vi bare spiser biff og tomater sammen. Kroppen bearbeider fettet på en annen måte alt etter hva det havner samme med nede i magesekken. Sånn er det også med også mennesker – vi oppfører oss ulikt avhengig av hvem vi er sammen med. Vi kan være en klok og ansvarlig foreldre, men når vi er sammen med venner på nachspiel, viser vi andre sider av oss selv.

Nå er det fokus på antioksidanter. Veldig viktig for det meste. Først leser vi om viktigheten av antioksidanter og vips så kan vi få kjøpt blåbær hele året i butikken, eller vi kan kjøpe kosttilskudd i form av piller som inneholder antioksidanter. Det finnes jo ikke en eneste matvarebutikk uten egen reol med kosttilskudd eller et kjøpesenter uten en egen spesialbutikk med all verdens kosttilskudd.

Pollan beroliger alle som spiser kosttilskudd med at selv om det ikke finnes dokumentert kunnskap på at det virker, er de som tar slike tilskudd sunnere enn gjennomsnittet. Det skyldes i følge Pollan ikke kosttilskuddet, men at personer som tar kosttilskudd er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sin egen helse og tar godt vare på den. Det kan også være en trøst for meg som tar masterstudium, at jo høyere utdannelse jo bedre helse.

Det er forøvrig ikke bare fettet som er blitt utfordret som årsaksforklaring for hjerte- og kar sykdommer. Hvem husker ikke da egget forsvant fra frokostbordet. Egg kunne føre til høyt kolesterol som igjen kunne gi hjerte- og karsykdommer, så det kuttet vi fort ut. Så en vakker dag kunne vi lese i avisene at egg ikke hadde noen beviselig effekt på kolesterolet, og igjen kunne vi kose oss med egg til frokost – de som turde da. Det er ikke alltid like lett å kvitte seg med motviljen for noen en har lært å frykte. Det har kanskje noe med at delen blir til helheter og smelter sammen til noen helt annet enn den en så under mikroskopet?

Hva skal vi så spise?
I dag er det krav om at alle matvarer skal ha varedeklarasjon. Kan det være at dette kravet er et steg i feil retning? “Why? Because a health claim on a food product is a strong indications it´s not really food, and food is what you want to eat.” (Pollan 2008 )

Har du lagt merke til at det nesten ikke er mat i matvarebutikker? Utenom frukten er det stort sett esker, plastposer og glass som selges. Pollans råd er: Spis mat,( mat som din oldemor ville gjenkjent som mat), ikke for mye og mest planter. Men han ser ironien i å gi råd om mat når han selv så sterkt advarer mot alle andres ernæringsråd.

Life is a bitch!

Referanser:

Hærland, A.-K., E. Hellstrøm, et al. (2007). Inn med sølvskje bagatellemat gjort forståelig. Oslo, Pantagruel.

Pollan, M. (2008 ). In defense of food an eater’s manifesto. New York, Penguin.

Haug, A., Müller, H, (23/04), Transfett, mettet fett og risiko for hjerte- og karsykdommer .Tidskrift for Den norske legeforening.