En reise i sakprosa

Det er alltid vanskelig å finne et tidspunkt der noe starter. For ofte kan det være hendelser som ligger langt tilbake i tid som en nesten har glemt som kan være den utløsende årsak, eller kanskje er det bare tilfeldigheter som gjør at en gjør som en gjør? En tilfeldig annonse i Dagbladet som fenger ens interesse, eller er et dypereliggende formidlingsbehov? Uansett jeg velger jeg å sette starttidspunktet for denne reisen til høsten 2005. Det var den høsten jeg søkte på faglitterært forfattetstudium ved Høgskolen i Vestfold.

Det var her jeg for første gang for alvor kom i kontakt med sakprosasjangeren. Jeg hadde selvfølgelig vært i kontakt med sakprosa tidligere, men da trodde jeg at jeg leste biografier, fagbøker og reiseskildringer. Da jeg i 2006 begynte på faglitterært forfatterstudium, trodde jeg at jeg skulle lære meg å skrive fagbøker. Mine forventninger til opplegget var at mitt viktigste bidrag skulle være å møte opp til avtale tider, gjøre meg til kjenne, så ville jeg bli geleidet gjennom et spennende år. Litt som en charterreise. Spennende ble det, men en charterreise ble det ikke. Her var det høye krav til egeninnsats, og hva er nå egentlig en lærebok – det var en hel verden av ulike sjangere, skrivemåter og jeg måtte finne min stemme i denne jungelen.

Selv om opplegget ikke var helt som jeg hadde forventet, så ga den første reisen til sakprosaland mersmak, og jeg bestemte meg for å vende tilbake. Så i fjor høst begynte jeg på masterstudiet i faglitterær skriving.

På egen hånd i et ugjestmildt landskap
Begynnelsen på denne foreløpige siste del av denne reisen skjedde i trygge og vennligsinnede omgivelser. Omgitt av entusiastisk lærere og elever som synes at sakprosa er viktig og gøy, og det var ikke vanskelig å bli engasjert. Til og med verdens eneste professor i sakprosa, Johan Tønnesson, kom til oss og foreleste om sakprosa. Jeg lærte mer og synes jeg begynte å beherske sjangeren. Jeg hadde lest reiseguidene (også kalt pensumbøker) og var godt forberedt til å legge ut på min egen ekspedisjon – masteroppgaven – trodde jeg. Men etter hvert som jeg har beveget meg rundt i andre landskaper enn den kjente pensumlitteraturen, skjønte jeg at ikke alle var like begeistret verken for sjangeren eller dens talsmenn. Den delen av reisen som her vil bli beskrevet, er å betrakte som en metafor for den store reisen mot det endelige målet, master i faglitterær skriving.

Torsdag 22. januar om ettermiddagen, på en mørk og kald vinterdag i Kongsberg, satte jeg meg i bilen og kjørte til Oslo for å delta på et møte med tittelen “Den sensasjonelle sakprosaen”. Tittelen var spennende, og jeg tenkte at jeg ville lære mye nytt om sakprosasjangeren og få nytt stoff til oppgaven jeg hadde skrevet om intimitetens plass i biografilitteraturen. Jeg skjønte raskt at jeg befant meg i et ugjestmildt landskap for her var det lite sensasjon og mye frustrasjon – ikke bare hos innlederne, men etter hvert også hos meg. Jeg ble til tider nesten litt kvalm og jeg begynte å angre fælt på mitt valg av tema for masteroppgaven – den litterære sakprosaen. “Hvorfor kunne jeg ikke heller ha valgt å skrive om noe jeg kunne litt mer om?”

Den kraftfulle demagogen, den analyserende kritikeren og journalisten
Men la meg ikke foregripe begivenhetens gang og begynne med begynnelse på møtet. Den første innlederen var den kjente fagbokforfatteren Ivo de Figueiredo. Han startet møte med å slå fast at 95 % av sakprosaen var fag og bare 5 % var litteratur, og la til “Sakprosaen er ingen litterær sjanger, og den er helt uten kvalitative krav.” Jeg kjente en antydning til kvalme, er ikke sakprosa litteratur? Hva betyr det for min oppgave om den litterære sakprosaen?  Var det dette jeg måtte skrive om når jeg hadde valgt å bruke begrepet litterær sakprosa, måtte jeg gå helt tilbake og definere begrepet litteratur?

Kunne det være at jeg bygget oppgaven min på sandgrunn, at sakprosa ikke er litteratur? For å illustrere dilemmaet brukte han resepsjonen av Snåsamannen som eksempel. Det store spørsmålet som ble stilt i forbindelse med mottakelsen var om biografien var sann, ga den et sant bilde av Snåsamannen, og er Snåsamannens virke sant, kan han utføre mirakler? For en svoren ateist som meg, men med kristne tilbøyeligheter, så var det her viktig å holde fokus på litteraturen og ikke la tankene fly til denne tendensen i tiden – å vende seg fra vitenskapen og mot det metafysiske[1].

Jeg fortrengte lysten til å vandre i egne tanker og konsentrerte meg om Figueiredo. Han påstod at det var ingen som stilte spørsmål om den var godt skrevet, eller om det var god litteratur. I de tilfeller der litteraturaspektet ble nevnt, var det i beste fall av marginal betydning. Hva betydde dette for meg, er det min oppgave å se på om de bøkene jeg skal analysere er sanne, eller om de godt skrevet? Det var likevel selve kjernespørsmålet – hva er egentlig litteratur som kvernene rundt i mitt hode. Du skal ta mastergrad i faglitteratur, men du vet jo ikke engang var litteratur er. Hvordan skal denne reisen ende – en buklanding?

Ivo de Figueiredo er en kraftfull person og en god demagog, og det var kanskje ikke rart at han klarte å vippe meg av pinnen. Den neste som endret podiet var litteraturanmelder i NRK Marta Norheim, hennes varme og behagelige Vossedialekt har jeg bare gode vibber for, så nå forventet jeg at hun skulle gi meg noen svar. Men den gang ei – hun innleder med å si at sakprosa har endret seg fra faktum til litteratur. Hun fortalte en anekdote for å illustrere dette. En kamerat av sønnen hennes hadde overnattet hos dem og neste morgen spurte han om å få låne fasttelefonen. Hun ble forvirret – fasttelefonen? Har vi det? – så kom hun på at det var den gode gamle telefonen som hadde hengt på veggen i uminnelige tider. Sånn var det med sakprosa også – den har alltid vært det, men nå har den fått et nytt navn.

For å understreke dette poenget, forteller hun at før hun skulle holde dette innlegget, hadde hun googlet på begrepet skjønnlitteraturkritikk, men fikk null – 0 – treff. Men da hun søkte på sakprosakritikk fikk hun mange treff[2]. Hun oppfattet at dette skyldtes en ny sjangers behov for å markere og definere seg i forhold til skjønnlitteratur. Åh Marta, jeg som trodde at du skulle være min venn! Istedenfor begynt det å gå opp for meg at jeg hadde valgt et tema for masteroppgaven som tydeligvis lå i et litteraturpolitisk minefelt. Selvfølgelig kan jeg tenke positivt – jeg jobber med et tema der det finnes debatt og engasjement, men på den andre siden kan jeg risikere at jeg ikke ser alle minene som er lagt ut, og at jeg derfor rett og slett blir oppfattet som en nyttig idiot for noen som har en agenda. Jeg er jo egentlig samfunnsviter og mangler ganske mye kunnskap om litteraturens metode og metodikk – jeg kjenner en synkende følelse trekke meg ned – alt blir mørkere og menneskene uklare. Jeg tar på meg brillene.

Det viste jeg etter hvert at Marta Norheim heller ikke skulle snakke om den sensasjonelle sakprosaen, men hadde fått i oppdrag å gå gjennom alle – det er mulig at det bare var et utvalg, her svikter notatene og hukommelsen mitt behov for å være etterrettelig, men hun hadde i alle fall gjennomgått et betydelig antall sakprosa anmeldelser fra 2008. På bakgrunn av denne lesningen hadde hun funnet tre grøfter som sakprosakritikerne lett ramlet ned i:

1. Når anmelder er en fagperson innenfor samme profesjon, er anmelder:
   1. Tydelig sjalu på den som har fått utgitt bok
   2. Skriver i hovedsak om hvordan de selv ville ha behandlet tema
2. Når anmelder ikke er fagperson:
   1. Lar seg forføre av den briljante forsker og formidler
3. Når anmelder har en høne å plukke med forfatteren
   1. Her blir det leting etter feil, og alt som kan brukes mot forfatteren blåses opp

For å underbygge disse kategoriene viser hun til en del kostelige eksempler. Arne Strands anmeldelse i Dagsavisen av Tor Bomann-Larsen biografi “Makten” om kong Haakon og dronning Maud, er i følge Norheim et godt eksempel på hvordan anmelderen er mest opptatt av å vise frem sin egen historiekunnskap om samme tidsperiode[3].  Hun nevner og så et par andre eksempler; Olav Brostrup Müllers anmeldelse i Klassekampen som hun betegner som langt utenfor forfatterens prosjekt.[4] Hun nevner også et par andre eksempler, og oppsummerer at hennes inntrykk etter å ha lest en betydelig mengde sakprosakritiker, er at de beste anmeldelsene er de der en ikke trenger spesielle forkunnskaper. Med en gang en bok krever fagkompetanse for å bli anmeldt skifter, anmeldelsen karakter. Da forsvinner fokuset fra form til innhold. Hun mener at dette dreier seg om kontrakten mellom leser og forfatter. Kontrakten mellom leseren og sakprosaforfatteren går på innholdet, men sakprosa er i følge henne en tekst, et retorisk grep som kommer fram gjennom valg av sjanger og metaforer. Men sakprosakritikken går seg vill i fakta.

Dette var jo egentlig en ganske god beskrivelse på sakprosaens dilemma – mellom fag og tekst. Kanskje det var det skulle skrive om? Det hadde vært en flott tittel til en oppgave. Humøret steg litt.

Men jeg skal la Norheim få avslutte sitt resonnement. Hennes svar på hvordan en kan få bedre sakprosakritikk. er at sjangerforventningen må være mer avklart. Det må være mer avklart hvem som snakker i teksten. Det er ikke vanskelig å være enig med henne, men hvem det skulle være som skal få definere disse sjangerforventningene, er det ikke lett å se.

Når det gjelder den kommersielle siden, mente hun at det er sammenfallende interesser mellom de tre hovedaktørene: forfatterne, forlagene og media. Forlagene kan ikke stole på kritikerne som lanseringskanal, og selger derfor inn deler av stoffet og lover intervju med forfatteren. Her mener hun at sakprosa har en klar fordel, fordi den ofte handler om aktuelle saker. Forlagene gjør avtaler med dagspressen om eksklusive intervjuer i forkant, der høydepunktene fra boken blir presentert. Ved å velge denne formen får en lettere et sensasjonelt oppslag. Der kom det litt om det sensasjonelle, men særlig sensasjonelt var det ikke.

Så kom Dagbladets mangeårige kulturmedarbeider, journalist, forfatter og kritiker Fredrik Wandrup på talerstolen. Han innledet med: “Sakprosa – hva er det vi diskuterer?” Sakprosa er en mengde ulike sjangere og tema. Det er riktig at mange sakprosa bøker har fått mye oppmerksomhet det siste året, men sakprosa er ikke noe nytt og det heller ikke sakprosakritikken. Sakprosaanmeldelser bør være et lite essay, et avrundet stykke. Det er eksperter som bør anmelde sakprosa, eksperter som kan uttrykke seg skriftlig og anmeldelsen må skje på sine egne premisser. Det må være andre som anmelder kokebøker enn de som anmelder den siste boken om mikrobiologi. Wandrup var mer opptatt av kritikk som sjanger, enn sakprosasjangrene.

En slukøret hjemreise
Møtet sluttet ikke her, men det ble om mulig enda mer springende og handlet etter hvert utelukkende om sakprosaanmeldelser, og jeg klarte rett og slett ikke å følge alle trådene. Så derfor hopper vi heller til hjemreisen. Når jeg likevel var i Oslo hadde jeg tenkt å kanskje besøke noen venner, eller gå på kino, men humøret var ikke helt på topp, så slukøret satt jeg meg i bilen og kjørte de 83 km hjem til Kongsberg. Jeg kjørte langs de utrolige kjedelige og langstrakte og rette veiene her på Østlandet som kun byr på en utfordring – å holde fartsgrensen.

Men bilturen gir en god anledning til å gruble eller falle i søvn. For jeg skal være ærlig å innrømme, at jeg var jeg ganske forvirret og en smule frustrert. Den ene var at møtet ikke handlet om det jeg trodde det skulle – den sensasjonelle sakprosaen. Dermed fikk jeg ikke noen gode nye poeng til teksten min om intimitetens plass i biografier, det som gjorde at jeg tok turen. Den andre følelsen var enda mer ubehagelig, jeg kjente meg rett og slett litt dum. Hva er det med dette litterære som Figueiredo er som opptatt av – hva er egentlige problemet? Er det riktig som Norheim antyder at sakprosa ikke er en ny sjanger, men at den ønsker å få en status på linje med skjønnlitteraturen? Fint skal det være om halve ræven henger ut, tenker nå jeg. Hva er det uenigheten går i? Er det mulig å snakke om en sakprosa, eller er det bare en kunstig overbygging over helt ulike tekstkulturer som ikke har annet til felles at de er utgitt skriftlig?

Jeg hadde et lønnlig håp om at jeg skulle få en avklaring når jeg kom hjem. Sakprosaprofessor Tønnesson som var på møtet, men måtte gå i pausen før diskusjonen startet, hadde annonsert at han vil legge sitt innlegg ut på bloggen til Forskningsmiljøet norsk sakprosas i løpet av kvelden.

Heldigvis – da jeg var kommet meg vel hjem og logget meg inn på bloggen og der var det. Tønnesson skriver i sitt innlegget at han er redd for det han betegner som: “En farlig sjanger-sjåvinisme i sakprosadebatt”. Han mener at det er Fredrik Wandrups spørsmål – hva er sakprosa – som traff spikeren på hodet. Fordi det minner oss på sakprosa er langt mer enn biografier, reiseskildringer og dokumentarbøker. Det er også kokebøker og håndbøker[5].

Så polemiserer han mot Figueiredo og skriver: ” I flere av sine innlegg i fjorårets sakprosadebatter har de Figueiredo talt om sakprosaens litterære kvalitet som om denne bestemmes av universelle kriterier som går på tvers av sjangrene.” Tønnesson skriver videre: ” Det finnes en mengde sakprosabøker som har betydelig offentlighetsverdi uten å være knakende godt skrevet.” Og videre: ” Men en kritikk som forlanger biografiens spenningskurve, eller nyskapende metaforbruk av en fagartikkel om elementærpartikler, vil bomme stygt.” Jeg kjenner at skuldrene senkes, dette skjønner jeg og jeg er helt enig. Kravet om litterære kvaliteter i sakprosaen avhenger av formålet med teksten. Kravet om at sakprosaen skal ha en høy litterær verdi er altså absolutt et diskutabelt spørsmål[6]. Han skriver videre at hvis det viktigste er forfatterprofesjonens interesse, så er det rimelig å argumentere for en litteraturkritikk som ligger nær opp til den skjønnlitterære kritikken. Profesjonskritikk og profesjonskamp – dette er begreper og problemstillinger som går rett til hjerte hos en samfunnsviter som meg. Jeg har rett og slett vært vitne til et innlegg i en profesjonskamp. Sakprosaforfatterne ønsker den samme status som de skjønnlitterære forfatterne. Det er jo på mange måter et ønskemål som er forståelig, men det blir problematisk når en gjør sine egne profesjonsinteresser til allmenne rettesnorer. Tønnesson peker på sakprosaens offentlighets-perspektiv og mener at saksprosakritikken derfor må ha et bredere perspektiv enn litterære krav.

Jeg var i betydelig lettere til sinns da jeg hadde lest Tønnessons innlegg, og tenkte at sakprosa kanskje er noe for sånne som meg. Sånne som kanskje ikke primært er opptatt av den litterære verdien til en god fagbok. Men som likevel ønsker å lære mer om dette litt skremmende, forunderlige og spennende område som kalles litteratur, og som har så mange flere dimensjoner ved seg enn det en kanskje er vant til å tenke på når en leser en god bok skjønn eller saklig.

---

[1] Her i vitenskapskritikeren Poppers betydning som alt som hører til den ikke-vitenskapelige sfæren.

[2] Når jeg gjorde det samme søket fikk jeg også null på skjønnlitteraturkritikk, og 37 treff på sakprosakritikk.

[3] Jeg synes hun er litt streng mot Arne Strand, anmeldelsen er begeistret for boken, men går etter hvert i dialog med boken om de politiske hendelsene, så en er ikke tvil når har lest anmeldelsen at Arne Strand har nesten like god greie på denne tidsperioden som forfatteren.

[4] Her må jeg si meg ening med henne, for anmeldelsen handler i hovedsak om kong Haakons forhold til tsaren og hvor nær vi var å få en revolusjon i Norge.

[5] Forskningsmiljøet norsk sakprosas blogg: http://sakprosabloggen.no/2009/01/20/den-sensasjonelle-sakprosaen/#comments

[6] Vil du lese mer om dette, så anbefaler jeg kap. 3 “Sakprosaens tekstkultur” i “hva er Sakprosa”, av Tønnesson.