Krigen mot fedme er en metafor som henspeiler på helsemyndighetenes kamp mot fedmebølgen som skyller innover den vestlige verden. Det går nesten ikke en dag uten at en avisartikkel eller et fjernsynsprogram omtaler tema som angår slanking, mat og helse. Men hvilke bilder og begreper er det som benyttes når dette tema omtales, og har det en betydning hvilke metaforer vi benytter så lenge budskapet ikke er til å misforstå?
Hva er en metafor?
Metaforer er språkbilder, eller krydderet i språket som setter den ekstra spissen og farge på budskapet vi ønsker å formidle. I den klassiske tradisjonen innenfor skjønnlitteraturen blir metaforer brukt som et litterært virkemiddel. Bibelen, en kjent klassiker, bruker metaforer i stor utstrekning som Dere er jordens salt eller Jeg er verdens lys. En annen tradisjon finner vi i kognitiv lingvistikk. “A metaphor is a way of understanding and expressing one thing in terms of another”. (Lakoff and Johnson 1980) Disse metaforene omtales gjerne som begrepsmetaforer. Å se på metaforer i dette perspektivet gir mulighet for å analysere tenkemåter som gjerne blir tatt for gitt.
Metaforen krigen mot fedme gir en klar assosiasjon om at vi står overfor dødelig trussel. En metafor i samme kategori er fedmeepidemien. Epidemimetaforen antyder at dette dreier seg om en snikende, uhelbredelig, smittsom og dødelig sykdom som rammer uskyldige. Jeg har også lest avisartikler med overskrifter som Fedme er smittsomt. Budskapet er at hvis du omgir deg med fete venner, så er det stor mulighet for at du selv blir fet. Budskapet i artikkelen var at du gjerne adopterer de matvaner og den livsstil dine venner har, så velg dine venner med omhu. Ved å bruke metaforer som fedmeepidemien, krigen mot fedme og fedme er smittsomt skapes et ubehag, et varsel om noe farlig. Det skapes et fiendebilde av overvekt, og dermed også av den overvektige.
Språket avslører og tilslører
Er det grunnlag for å bruke så sterke ord? Eller er dette bare punchlines fra en avisredaksjon som ønsker å skape oppmerksomhet? Det er dessverre ikke bare tabloidavisoverskrifter som bruker disse metaforene. Den globale fedmeepidemien er et begrep som brukes uten forbehold både fra helsemyndigheter og fra vitenskapelig hold.
“Metaphors capture the values and assumptions individuals assign to concepts and phenomena in everyday reasoning. (Lakoff and Johnson 1980) Metaforer er ikke bare fargerike språkbilder, men påvirker og former vår opplevelse av virkeligheten. De er med på å strukturere hvordan vi tenker, føler og handler. (Lakoff and Johnson 1980) Derfor er det viktig at disse metaforene blir avdekket.
Det snakkes ofte om tankens kraft, at våre tanker og følelser påvirker hvordan vi handler. Lakoff og Johnsen viser gjennom sine språk- og metaforstudier, at prosessen i like stor grad går den motsatte vei – at våre opplevelser påvirker våre tanker. En språklig analyse kan derfor være en innfallsvinkel til å forstå hvordan språkbruk kan tilsløre en kompleks virkelighet, og avsløre hvilke holdninger som ligger bak antagelsene.
Konsekvensene av å bruke et så sterkt og følelsesladet språk er at det er endrer måten vi forholder oss til hverandre, hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi tenker og føler om oss selv. Dette har skjedd på en måte som er både usunn og uetisk (Gard and Wright 2005)
Bli kvitt dødvekten
Den økte kroppsfiksering i samfunnet henter mye av sin inspirasjon og legitimitet fra et helseperspektiv. Overvekt kan være skadelig for helsen, og derfor blir det legitimt å fremme en ideologi der en slank og veltrent kropp blir det alminnelige idealet. Forfatteren Knut Nærum skriver i en bitende ironisk aviskommentar: Kroppen min er inkompetent (Nærum 2008). Følelsen av utilstrekkelighet gir meg dårlig samvittighet for at jeg tar opp plass i verden. Han tar for stor plass, han viker når han treffer de veltrente på fortauet, og misunner dem hvordan de tar sin selvsagte plass i verden. Uten å forsøke har jeg blitt lik norske toppidrettsutøvere, de som er mestre i forsakelse. De snakker om kroppen sin som om den var en hest de red på eller en bil de kjørte. I dag fungerte ikke kroppen, sier de. Min kropp er heller ikke en del av meg. Forskjellen er at kroppen min aldri fungerer. Nærums kropp er ikke en velsmurt maskin, men en maskin som stor sett fusker og lever sitt eget liv litt utenfor eierens kontroll. Å bruke maskiner som et bilde på kroppen er en klassisk biomedisinsk metafor.
Mange av metaforene som brukes for å beskrive overvekt er hentet fra transportbransjen. På fly må du betale for overvekt. Sjåfører som kjører med overvekt blir bøtelagt. Det er heller ikke uvanlig å sammenligne det å være overvektig med det å bære en tung sekk på ryggen. Det er ikke vanskelig å være enig i at det ikke er særlig effektiv bruk av krefter – det blir som å kjøre med håndbrekket på.
Virkelighetsoppfatningen som ligger bak disse språkbildene er at løsningen på problemet er å kvitte seg med dødvekten. Denne måten å beskrive fenomenet på får det hele til å virke så enkelt.
Hva hindrer oss i å gå ned i vekt?
Problemet er at det ikke er spesielt enkelt for oss mennesker å gå ned i vekt. (Prøv det, den som vil!) Kroppen kan i beste fall sammenlignes med en motvillig maskin. Dersom det faktisk hadde vært så enkelt som å slippe opp håndbrekket eller sette fra sekken med unødvendig fett, ville nok ikke fedme vært et problem.
Metaforer fra transportbransjen blir også brukt når menneskets energiforbruk skal beskrives. En bil bruker en hvis mengde bensin per kilometer avhengig av hvor tung den er, hvor mye last den har, hastigheten og om den må bruke spesielt mye motorkraft. Den bruker noe mer bensin oppover Trollstigen enn på autobahn i Tyskland.
Det finnes noen paralleller mellom oss og bilen, men de er heller færre enn flere. Kroppens energiforbruk påvirkes av hvilke aktiviteter du holder på med, kroppsvekt og muskelmasse. Å sitte stille foran pc-skjermen er mindre energikrevende enn å løpe opp Trollstigen. Viktige ulikheter er at du ikke belønner bilen med ekstra fin bensin når den har vært spesiell snill og flink, du gir den ikke en annen type bensin om søndagen enn ellers i året, og du tar den sjelden på fanget når du gir den bensin.
Mat er noe mer enn kun en bestemt energimengde, eller det vi trenger for å eksistere. Å spise har for de fleste av oss en mye større betydning. Vi feirer bursdager med kaker, juletradisjonene er nær knyttet opp mot mat. I helgene spiser vi som regel annen mat enn i ukedagene. Frokost er noe annet enn middag. Matvaner og ingredienser varier avhengig av land, kultur, geografi og ikke minst religion. Det er ikke lett å få tak i speilegg og bacon i muslimske stater. Selv om globaliseringsfaktoren her har visket ut noen av de typiske nasjonale ulikhetene, holder poteten fortsatt stand her hjemme og risen i Asia. Barn spiser og liker annen mat enn voksne.
Mat og det å spise er også sterkt forbundet med sosiale relasjoner. Allerede fra spedbarnsstadiet er spiseerfaringene våre nært knyttet til menneskelig relasjoner, varme og hudkontakt. Fra spedbarnstadiet til voksenlivet, er det et tykt lag av mening spunnet rundt all matopplevelse. Ernæringselementet ved det å spise er sterkt integrert med mer symbolske dimensjoner, og det er umulig å si når det ene begynner og det andre slutter. (Lupton 1996).
Det er ikke bare den sosiale og relasjonsmessige delen av det å spise som skiller oss fra bilen. Vi har i tillegg et presist og kraftig biologiske system som arbeider for å opprettholde kroppsvekten uforandret. Dette systemet blir gjerne sammenlignet med et sentralvarmeanlegg som er innstilt på en bestemt temperatur. Anlegget slår seg automatisk av og på, og regulerer styrken på varmen, for å sikre at den valgte temperaturen blir opprettholdt. Den store forskjellen på det biologiske systemet og forhåndstilt temperatur er at det biologiske systemet søker å opprettholde den høyeste vekten og ikke lett lar seg korriger slik et sentralvarmeanlegg kan. Det er derfor et hvert frivillig forsøk på å redusere kroppsvekten utløser kompenserende biologiske responser og gjør at slanking som regel mislykkes. (Friedman, Reichmann et al. 2002)
Dette biologiske fenomenet får konsekvenser som oppfattes som negative og direkte helseskadelig, men har sin naturlige forklaring hvis vi ser fenomenet i et evolusjonsperspektiv. Evnen til å lagre fett og til å senke forbrenningen i krisetider har gjort at våre forfedre har overlevde mang en kald og matfattig vinter. Den eneste trøsten kan være at når verden nå står overfor en global finanskrise, og kanskje et sammenbrudd i det kapitalistiske systemet, er det mulig at denne egenskap igjen bli livsviktig.
Det er ikke så lett å legge fra seg sekken med de overflødige kiloene? De overtydelige metaforene skaper en illusjon om at løsningene er lettere tilgjengelig enn det som dessverre er tilfelle.
Metaforbruken på individnivå
Metaforer er en måte å oppfatte en ting ut fra en annen. Det gjelder også vi snakker om overvekt i forhold til enkeltpersoner. Dersom en skal beskrive at en person er overvektig sier man gjerne at personen er kraftig – du husker da Larsen, han kraftige som bodde borte i gaten her? Kraftig er det ordet som de fleste bruker uten å føle at de har fornærmet noen. Det fine med denne metaforen at den har denne doble betydningen som ofte kjennetegner gode metaforer. Å si at noen er kraftig gjør at alle skjønner at du beskriver en overvektig person, men samtidig har ordet en positiv valør. Det gir assosiasjoner til styrke og ekstra krefter. Litt for mye kanskje, men for mye er bedre enn for lite.
Kvinner kan bli beskrevet som frodige uten at det behøver å bli tatt ille opp. Menn som staute. Du er jo ingen lettvekter, har den samme positive dobbelsidigheten. Det samme har begrepet store mennesker. Det er ikke ansett som høflig eller korrekt å si til en person at han eller hun er tjukk, eller å beskrive noen som tjukk. Tvert imot regnes det som frekt.
Når et fenomen trenger en omskriving – må pakkes inn, for ikke å oppfattes som fornærmende avslører det, at dette er noe skamfullt både for avsender og mottager.
De kulturelle betingelsene for språkbruken
Avslutningsvis vil jeg kort se på noen av de kulturelle betingelser som ligger til grunn for metaforene i dette feltet. I en nasjonal undersøkelse om hva nordmenn fryktet mest for framtiden, var det overvekt som toppet listen, nest etter arbeidsledighet og sykdom. Den engelske sosiologen Giddens har i flere av sine bøker problematisert individets selvforståelse i et posttradisjonelt samfunn. Han peker på at i de vestlige samfunnene finnes det et utall av muligheter for å velge hvordan livet skal leves.
I vår tid defineres vår identitet i hovedsak som følge av våre egne valg. Sosial bakgrunn og familietilhørighet er ikke i samme grad definerende for identiteten som tidligere. (Giddens 1991: 70-107) Er du overvektig, viser du at du er en person som ikke er i stand til å ta de rette valgene. Du viser ikke den selvkontroll som vårt samfunn krever av de som vil lykkes. Selv om en ikke opplever direkte stigmatisering eller uttalt forakt, sviktes forventinger som en har til seg selv og sin egen rolle i samfunnet. I følge Giddens er det tilsynelatende endeløse jaget etter en sunn, slank og ungdommelig kropp noe som rammer alle, uavhengig av samfunnsklasse og kjønn, men det oppleves ekstra sterkt for kvinner.
I den vestlige verden, er den fysiske framtoningen viktig for hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan andre oppfatter oss. I en tid med stor usikkerhet og en høy selvrefleksivitet, der kroppen blir sett på som noe som er lett å endre, er det å utøve selvdisiplin over spisevanene en måte å ta kontroll over kroppen på. (Beck 1992) En slank kropp vitner om selvkontroll, og at du er en person som har og kan ta kontroll. For å sitere investor Jan Haudemann-Andersen i et intervju med Finansavisen[1]: Jeg gjorde en bommert med noen tjukkaser i Canada. Kan ikke folk administrere sin egen kropp, så spørs det om de kan administrere et selskap.
Vi har mye å takke metaforene for. Det gir oss en mulighet til å behandle sensitive spørsmål på hensynsfull måte. Dessverre kan metaforer danne bilder og oppfatninger som gjør at et problem kan oppfattes som større og mer skremmende enn det er grunnlag for. De kan også bidra til å tilsløre komplekse problemstillinger og skape forestillinger om at det bare er å kvitte seg med dødvekten, eller løsne håndbrekket. Det viktigste er kanskje likevel å få en økt bevissthet om hvordan valg av metaforer både er preget av måten vi tenker på, og preger måten vi tenker på. En slik prosess kan forhåpentligvis være med å øke den kritiske holdningen til egen og andres metaforbruk.
Referanser:
Beck, U. (1992). Risk society : towards a new modernity. London, Sage.
Friedman, K. E., S. K. Reichmann, et al. (2002). “Body image partially mediates the relationship between obesity and psychological distress.” Obes Res 10(1): 33-41.
Gard, M. and J. Wright (2005). The obesity epidemic : science, morality, and ideology. London, Routledge.
Giddens, A. (1991: 70-107). Modernity and self-identity : self and society in the late modern age. Stanford, Calif., Stanford University Press.
Lakoff, G. and M. Johnson (1980). Metaphors we live by. Chicago, University of Chicago Press.
Lupton, D. (1996). Food, the body and the self. London, Sage Publications.
Nærum, K. (2008). Kroppen min er inkompetent. Dagbladet. Oslo.
[1] Den uttalelsen som her er referert er klippet ut av Dagens Næringsliv, fra en spalte med ulike presseklipp.
